Det underliggende forholdet gjelder en kvinne som i april ble dømt etter å ha fått påvist påvirkning tilsvarende mer enn 0,2 i promille da hun kjørte med THC i blodet.
Det sentrale poenget for saken er hva som er «tilsvarende» 0,2 promille alkohol, når det idreier seg om andre substanser. Loven gir departementet fullmakt til å sette disse grensene i forskrift. Etter forskriften er straffbarhetsgrensen for THC definert som «0,004 mikromol per liter fullblod».
Strømmes
Selv om dette er en straffesak, har Høyesterett besluttet at partene skal inngi sluttinnlegg. Her fremkommer det at kvinnens hovedanførsel er at departementet har satt grensen så lavt at man risikerer å straffe personer selv om de ikke kan være «påvirket» i lovens forstand.
Saken har skapt stort engasjement i rusliberale miljør, som i mange år har argumentert for en endring av reglene på dette punktet. Høyesterett har av den grunn besluttet å tillate at forhandlingene strømmes, slik at man torsdag vil kunne følge saken via Høyesteretts nettside.
I sluttinnlegget på vegne av den tiltalte kvinnen anfører forsvarer Frode Sulland at veitrafikklovens ordlyd og forarbeider ikke gir departementet fullmakt til å sette grensen så lavt at den rammer sjåfører som «bare har restkonsentrasjoner som ikke medfører risiko for prestasjonsforringelse». Og videre:
«Ved jevnlig/daglig bruk vil THC pga akkumulering kunne måles i blodet i lengre tid etter rusinntak. En blodprøve som viser THC over minstegrensen vil derfor alene ikke kunne gi svar på om dette er et resultat av restkonsentrasjoner eller av nylig stoffinntak med risiko for påvirkning og prestasjonsforringelse. Av samme grunn vil en slik minstegrense ikke kunne forhindre at stoffinntak flere dager tidligere – uten at det foreligger slik risiko – rammes av veitrafikkloven.»
Prøvingsretten
Påtalemyndigheten argumenterer på sin side for at lovgivers forutsetning har vært å forby «enhver risiko for trafikkrelevant påvirkning», og at det ikke skal tas hensyn til verken individuell toleranseutvikling eller akkumulering av stoff i kroppen på grunn av gjentatt bruk.
I tillegg argumenterer påtalemyndigheten for at domstolene i en spørsmål som dette har begrenset prøvingsrett. Førstestatsadvokat Esben Kyhring skriver:
«Domstolene kan overprøve departementets generelle lovtolkning, men kriteriene for straffbarhetsgrensen inneholder så vidt sterke innslag av både faglig og politisk skjønn at den konkrete fastsettelsen som et utgangspunkt må anses underlagt forvaltningens diskresjonære skjønn. For den konkrete skjønnsutøvelse – herunder de faglige vurderinger som inngår i skjønnet – må prøvingen i utgangspunktet være begrenset til om skjønnsutøvelsen har vært forsvarlig. Endringer i kunnskapsgrunnlaget etter vedtakstidspunktet kan som et utgangspunkt ikke føre til ugyldighet.»
Én dag i retten
Påtalemyndighetens konklusjon er at den forskriftsfastsatte straffbarhetsgrensen er basert på en forsvarlig vurdering om at det vil foreligge en viss sannsynlighet for at man er «påvirket», og dermed innenfor rammen av veitrafikkloven.
Skulle Høyesterett være enig i at grensen er satt for lavt, vil det kunne få konsekvenser for svært mange saker, potensielt også bakover i tid. I august ba derfor sorenskriver i Oslo Yngve Svendsen påtalemyndigheten om stoppe arbeidet med denne typen saker, inntil Høyesterett har avgjort.
Oslo tingrett opplyste til Rett24 at de på det tidspunktet hadde fem slike saker liggende.
Det er satt av én rettsdag til forhandlingene, som ledes av Bergljot Webster.
.jpg.jpeg?quality=85)
.jpg.jpeg?quality=85)
