Straffesaken Høyesterett nå har avgjort én gang for alle, handler om en mann som gjentatte ganger var voldelig mot sitt barn. Da den 10 uker gamle gutten kom inn til Rikshospitalet, hadde han flere infarkter i hjernen, netthinneløsning og øyebunnblødning i det venstre øyet, blødninger langs ryggraden, nye og gamle ribbensbrudd, et mindre brudd i bakre del av kraniet og to ferske blåmerker i pannen.
Gutten døde tre dager senere.
I Borgarting ble mannen først dømt til 16 år fengsel. Denne dommen ble opphevet på spektakulært vis, da statsadvokaten som skulle prosedere straffutmålingen for Høyesterett, selv fant en feil i rettsbelæringen fra lagmannsretten.
Skrur straffen ned
I oktober ble saken så pådømt for andre gang. Denne gangen ble straffen satt ned fra 16 til 14 års fengsel, blant annet grunnet lang saksbehandlingstid. Både påtalemyndigheten og domfelte anket straffutmålingen til Høyesterett.
Nå har Høyesterett skrudd straffen ytterligere et hakk ned, til 12 år. Årsaken er at Høyesterett mener drapet ikke er begått under særdeles skjerpende omstendigheter. Mannen er dømt etter læren om dolus eventualis, og førstvoterende Kristin Normann legger vekt på at skyldgraden ligger i nedre del av forsettet. Normann skriver:
«Jeg viker tilbake for å si at det alltid foreligger "særdeles skjerpende omstendigheter" i saker om filleristing av spedbarn. Det er imidlertid på den ene siden klart skjerpende at drapet ble begått av en omsorgsperson som B var helt avhengig av. Det handler om et lite, forsvarsløst spedbarn på 10 uker som ble drept av sin egen far, og som var ute av stand til å gjøre motstand.
Jeg tillegger også handlingen forut for drapet – den første filleristingen – vekt i skjerpende retning. B ble påført skader som må ha medført smerter og redsel, blant annet må ribbensbruddene ha vært smertefulle. Filleristingen hadde også påført B redusert allmenntilstand i noen uker før han ble utsatt for drapshandlingen, og lagmannsretten så helt bort fra at tiltalte ikke så det "som mest sannsynlig at den reduserte allmenntilstanden i hvert fall delvis hadde sammenheng med hendelsen". Tiltalte hadde dessuten fått oppfordring fra mor om å være mer varsom.
På den annen side må skyldgraden trekkes inn. Skyldformen dolus eventualis utgjør forsettets nedre grense, og det preger bedømmelsen at voldsutøvelsen er skjedd i frustrasjon i løpet av kort tid.
Det skal videre, som jeg har nevnt, en god del til for å konkludere med at det foreligger "særdeles skjerpende omstendigheter". Et forsettlig drap er i seg selv "gruoppvekkende".
Jeg er etter en samlet vurdering kommet til at det ikke foreligger "særdeles skjerpende omstendigheter", og straffen skal utmåles etter straffeloven 1902 § 233 første ledd.»
Normann mener normalstraffen ville vært 13 år, men gjør ett års fradrag fordi saksbehandlingen, på grunn av opphevelsen av den første ankesaken, er blitt lang.
Dissens
Én dommer dissenterte på straffutmålingen. Hilde Indreberg er enig med flertallet i at det ikke foreligger særdeles skjerpende omstendigheter, men ønsker at det i straffutmålingen skal legges mer vekt på de skjerpende omstendighetene, og mindre vekt på forsettsformen. Indreberg stemmer derfor for at straffens utgangspunkt burde være 14 år. Også hun mener det skal gjøres ett års fradrag for lang saksbehandlingstid.
Domfeltes anke over saksbehandling og lovanvendelse førte ikke frem.
