NAV-skandalen gjelder hvordan folketrygdloven begrenser retten til å ta med seg ytelser til utlandet. Begrensingene rammer særlig norske. Restriksjoner i retten til velferdsytelser for utlendinger som kommer til Norge, har fått mindre oppmerksomhet. Myndighetene er redde for «velferdsturisme». Og for borgere fra andre EØS-stater er det ikke enkelt å følge med på norsk byråkrati og EØS-avtalen.

EFTA domstolens avgjørelse fra 29. juli i år gjelder rettighetene til personer som kommer til Norge.  En svensk kvinne søkte om overgangsstønad for enslige forsørgere. Hun hadde arbeidet 5 år i Sverige før hun flyttet til Norge med sin norske ektefelle i 2017. De ble separert våren 2019. Hun ble boende, og sommeren samme år fødte hun deres felles barn.  Overgangsstønad ble avslått fordi hun ikke hadde tre års medlemskap i den norske folketrygden. Hun hevdet at opptjeningstiden i Sverige skulle telle med og viste til trygdeforordningens grunnprinsipp om sammenlegging av opptjeningsperioder i forskjellige EØS-land. Men norske myndigheter mente at overgangsstønad ikke er omfattet av trygdeforordningen.

Det første vilkåret for at en stønad skal være omfattet av trygdeforordningen er at retten til ytelsen følger direkte av nasjonal lov, uten at det finner sted en vurdering av søkerens individuelle behov. Reglene om overgangsstønad åpner ikke for slikt konkret skjønn og vilkåret er oppfylt. Det andre vilkåret er at den nasjonale ytelsen dekker et av typetilfellene som trygdeforordningen gjelder, jf. dens artikkel 3. Den sentrale problemstillingen i saken var om overgangsstønad er en «familieytelse».

Staten sa nei, og hevdet at overgangsstønaden var sosialstøtte. Den skal forsikre mot risikoen for at en enslig mor eller far er ute av stand til å forsørge seg selv. EFTA-domstolen la vekt på at det er «omsorg for ett eller flere barn som er det grunnleggende aspektet ved overgangsstønaden». I samsvar med EU-domstolens praksis konstaterte EFTA-domstolen at det er så nær forbindelse «mellom familieutgifter og en ytelse som den hovedsaken gjelder, at en slik ytelse må anses som en familieytelse etter forordningen». Den svenske kvinnen fikk rett. Forordningen og dens sammenleggingsprinsipp gjaldt.

Tre forhold gjør EFTA-domstolens dom spesiell. For det første: Staten viste til en «fast og konsistent myndighetspraksis helt siden EØS-avtalen ble inngått, hvoretter overgangsstønad var forutsatt å falle utenfor det saklige anvendelsesområde til forordningen». Derfor er det klart at feilen går helt tilbake til 1994. Det er ikke et argument for å fortsette en EØS-stridig praksis. Tvert imot. Siden overgangsstønad er en ytelse som følger av direkte av loven, og ikke beror på skjønn, har det skjedd en rettsanvendelsesfeil. Alle uriktige vedtak opp gjennom tiden må omgjøres.

For det andre: Norske myndigheter har i 30 år vært fullt klar over at deres forståelse av EØS-avtalen er usikker. Av Norges skriftlige innlegg for EFTA-domstolen fremgår det at Kommisjonen i 1994 understreket at tolkningstvilen «would ultimately have to be decided by the Court» (avsnitt 45). Med henvisning til praksis fra EU-domstolen har både Ikdahl mfl. og Trygdekoordineringsutvalget pekt på at norsk lovgivning må revideres. EU-domstolens storkammerdom fra 1. august i år sammenfatter praksis og bekrefter EFTA-domstolens tilnærming. Dommens avsnitt 24 og 35 viser at det norske standpunktet om at overgangsstønaden utgjør sosialhjelp, ikke holder.

For det tredje: Proposisjon 71 L (2021–2022) ligger til behandling i Stortinget. Formålet er å rydde opp etter trygdeskandalen. Arbeids- og inkluderingsdepartementet følger ikke Trygdekoordineringsutvalget, men holder fast ved den utdaterte oppfatningen fra 1994. Etter repetisjon av gamle argumenter, og uten å ta noen rettskilder i betraktning, fastslår departementet at overgangsstønadens spesielle karakter ikke er endret siden 1994, «men snarere styrket» – og fastholder at den faller utenfor forordningen (side 47).

EØS-avtalen tjener mange, og den skal favne alle. Dens prinsipper er særlig viktige for grupper og individer som ikke lett kan gjøre sin stemme hørt. Retten til velferdsytelser for utlendinger som kommer til Norge, fordrer at myndighetene respekterer lojalitetsprinsippet, og at EØS-avtalens rettigheter tolkes objektivt og nøkternt. Lite tyder på at departementet har lært av trygdeskandalen.

Proposisjonen bommer på opprydningen, og kan ikke nå skylde på noen blindsone. 

Tarjei Bekkedal og Mads Andenæs er prosjektleder og prosjektdeltaker på LEVEL, finansiert av Norges forskningsråd.