Espen Dragstmo og jeg har nok ganske ulike oppfatninger når det gjelder eksamen.

Les Dragstmo: Juridisk kompetanse som nødhjelp

Jeg har alltid vært tilhenger av «åpen bok» eksamen. Vi bør teste studentene i en mest mulig realistisk situasjon, og noe av det man skal beherske er å benytte de hjelpemidler som finnes. Nytten av å ha tilgang til alle hjelpemidler vil være begrenset. Under eksamen, enten det det er hjemmeeksamen eller skoleeksamen, har man tidspress. Man rekker ikke å lære det man ikke kan, for deretter å skrive en brukbar besvarelse innenfor den tiden man har til rådighet. Gammeldagse teorioppgaven av typen «skriv det du husker fra et kapittel i læreboken» vil ikke være egnet under hjemmeeksamen. Men det er en dårlig oppgavetype som uansett ikke bør brukes. Det hjelper lite å ha et stort bibliotek tilgjengelig, for det har man ikke tid til å bruke. Hjelpemidlene begrenser seg i praksis til Lovdata og de lærebøkene man kjenner.

To av de problemene Espen Dragsmo peker på, er reelle. Noen kan ha en vanskelig arbeidssituasjon hjemme, slik at man ikke får den muligheten til å arbeide konsentrert i noen timer, som man må ha under en eksamen. Dette kan løses ganske enkelt ved at studenter som ønsker det, får et tilbud om å sitte på en lesesal under eksamen.

Den andre er muligheten for samarbeid, eller rett og slett at man får noen andre til å skrive oppgaven. Jeg tviler på at det er mange dyktige jurister som vil påta seg å skrive eksamensbesvarelser for andre. De bør ha nok av andre og mer interessante oppgaver å bruke tiden på. Dessuten bør vi kunne håpe at de har en yrkesetikk som gjør at de ikke vil hjelpe noen med å jukse seg til et eksamensresultat. De som lenge har vært borte fra eksamensoppgaver vil nok heller ikke være særlig godt rustet til å skrive gode eksamensbesvarelser, selv om de er dyktige jurister.

Om man på en eller annen måte samarbeider med andre, vil noen sannsynligvis unngå å gjøre veldig ødeleggende tabber. Om man får litt hjelp som gjør at man unngår å dumme seg helt ut, vil ikke være særlig alvorlig. Men hvis man skal kollokvere over en oppgave først og deretter skrive den innenfor den tiden man har til disposisjon under eksamen, blir resultatet neppe godt.

Ved UiO har vi lenge hatt et obligatorisk kurs det tredje året hvor studentene skal arbeide med en oppgave i en gruppe for å forberede en felles presentasjon av oppgaven. De skal også skrive den samme oppgaven individuelt og levere den til retting. Selv om studentene har samarbeidet tett i en gruppe om hvordan oppgaven skal løses, kan det være stort sprik i de skriftlige prestasjonene innenfor samme gruppe. Det som skiller gode og mindre gode besvarelser er ikke hva man har med og hva man ikke har med, men hvordan man drøfter og gjør bruk av de momenter man har med. Dette må hver enkelt gjøre selv. Det er en stor avstand fra å bli fortalt hva man bør gjøre, til faktisk å gjennomføre det på en god måte.

Jeg avslutter med et ujuridisk bilde som jeg ofte bruker for å illustrere at spørsmålet ikke er hva man har med, men hva man gjør ut av det man har med. Sett sammen to identiske matkasser med ingredienser til å lage et godt måltid. Alt skal brukes, og man kan ikke tilsette noe annet (OK, vann, salt og pepper, olje og smør). Gi den ene kassen til Eivind Hellstrøm og den andre til en gjennomsnittlig jusstudent, og se hva de får ut av dette. Da nytter det ikke for studenten å klage over dårligere resultat, og vise til at hans rett inneholder akkurat det samme som Eivind Hellstrøms.