Rett24 publiserer normalt ikke kronikker uten signatur. Vi gjør her et unntak fra denne regelen, etter en konkret vurdering. Rett24 har verifisert forfatterens identitet. Forsvarer i den aktuelle saken har fått lese kronikken på forhånd, og har ingen kommentar.

Det er mange som har skrevet om at det er vanskelig å være fornærmet i voldtektssaker. Det vil alltid være en forsvarers jobb å undersøke troverdigheten til et vitne. Når det gjelder voldtekt, der det nærmest er regelen at det står ord mot ord, får derfor offerets troverdighet ofte stor oppmerksomhet. Jeg kan føye min stemme til koret av dem som tidligere har sagt at det er ekstremt ubehagelig.

Jeg så Rett24s oppslag om min sak delt på Twitter. Den som delte saken mente den var et godt eksempel på at ankesiling ga hårreisende svekkelse av rettssikkerheten. Kjernen i oppslaget var at retten hadde lagt avgjørende vekt på at jeg tidligere har anmeldt menn for «overgrep». Den første saken dreide seg om trusler som ble henlagt. Den andre var en undersøkelsessak, der jeg etter å ha våknet med blackout ble anbefalt av overgrepsmottaket å anmelde for voldtekt. Den tredje var en anmeldelse for kroppskrenkelse etter vold i en nær relasjon. Slik sitatet fra dommen sto, kunne det se ut som om det er dokumentert at jeg tidligere har anmeldt tre menn for voldtekt på falskt grunnlag. Det er ikke riktig.

Siden saken min ble brukt som et eksempel på hvor viktig ankemuligheter er for tiltaltes rettssikkerhet, vil jeg gjerne reflektere over rettssikkerheten til fornærmede i voldtektssaker. Jeg har slitt med rusproblemer, og jeg har nok også tatt noen dårlige valg når det gjelder kjærester og samliv. Jeg har hatt utfordringer med min psykiske helse og jeg har kjørt økonomien min i grøfta flere ganger. Nå har jeg vært rusfri et år, har jobb og håper at jeg etter hvert kan få tilbake omsorgen for sønnen min.

Gjennom store deler av mitt voksne liv har jeg hatt en livssituasjon som statistisk sett øker sannsynligheten for å bli utsatt for vold og voldtekt. Jeg har også i perioder hatt problemer med å forstå rekkevidden av valgene mine. Dette er vanlig for dem som blir utsatt for vold og overgrep, og jeg synes det er rart at vi som samfunn ikke har bedre redskaper for å ivareta rettssikkerheten til mennesker i en slik situasjon.

Jeg forstår prinsippet om at tvilen skal komme tiltalte til gode. Jeg forstår derimot ikke at tidligere anmeldelser i seg selv skal være et argument mot min troverdighet, og jeg er uenig i vurderingene domstolen har gjort når de har veid ulike forhold mot hverandre. Jeg har også problemer med å forstå at samfunnet har funnet seg til rette med hva det å telle tidligere anmeldelser kan bety for andre i min situasjon. Jeg sitter til en viss grad igjen med en opplevelse av at enhver kontakt med myndighetene er et mulig grunnlag for et framtidig angrep på min troverdighet.

I mitt tilfelle ville heller ikke en samtykkelov hjulpet. Det finnes fysiske bevis og skader, men det er visst mulig å se for seg at disse skyldtes frivillighet, uvørenhet eller var selvpåførte, når min forklaring ikke kan festes lit til.

Det er viktig at folk ikke blir uskyldig dømt. Men det er vel også viktig at mennesker som har tatt dårlige valg og trenger hjelp har et rettsvern? Jeg lurer på når det har gått lang nok tid til at det går an å tro på oss igjen. Vil mangelen på en dom i denne saken være enda et argument om jeg noen gang skulle være så uheldig å bli utsatt for et nytt overgrep?

Jeg tror jeg klarer å bære ydmykelsen uten å havne utpå denne gangen, men jeg undres over når jeg vil slutte å være et uverdig offer.