I kommentaren «Eksklusjon av overgrepsoffer – hvor absolutt er religionsfriheten?» i Rett24, gis det et galt bilde av Høyesteretts avgjørelse (HR-2022-883-A). Forfatternes argumentasjon bygger på et feil bilde av faktum i saken og av Jehovas vitners trospraksis. Det gjelder bl.a. det som står i avsnitt 3: «Det aller mest slående ved saken er … begrunnelsen for eksklusjonsvedtaket; et seksuelt overgrep begått mot kvinnen.»

Dette er uriktig. For det første ekskluderer aldri Jehovas vitner noen som har vært utsatt for en voldtekt. Høyesterett bekreftet at «det fremgår a[v] eldsteboken at en som er blitt voldtatt, har ikke gjort seg skyldig i porneia» (avsn. 95), dvs. «seksuell umoral». 

For det andre, da de eldste snakket med A for å vurdere om hun oppfylte de bibelske kravene for å forbli et av Jehovas vitner, avviste hun gjentatte ganger at hun var blitt voldtatt. Påstanden om voldtekt kom tre måneder etter at de eldste hadde truffet avgjørelsen. Dette framgår av Høyesterettsdommen:

  • «Senere har A endret standpunkt til dette spørsmålet [om voldtekt]. Første gang hun ga uttrykk for at hun var voldtatt, var i en SMS 18. juni 2018 til B. Hun har ikke anmeldt mannen til politiet.» (Avsn. 99)
  • «Både domsutvalgets redegjørelse og As forklaring for tingretten viser at spørsmålet om voldtekt ble behandlet ved gjentatte spørsmål fra utvalget. I redegjørelsen beskrives det at A også ble spurt om hun følte seg «utsatt for overgrep», og at også dette ble avvist... [D]ersom A mente at hun var utsatt for et seksuelt overgrep, ville det i den situasjonen som forelå, vært naturlig at hun ga tydelig uttrykk for det overfor [de eldste].» (100)
  • «Det [er] ikke grunnlag for å konstatere at vedtaket bygde på et uriktig faktum.» (101)

De eldstes avgjørelse var basert på en «fri, muntlig forklaring» og «på en omfattende, skriftlig klage fra A.» Som Høyesterett uttalte, er det «ikke holdepunkter for annet enn at hun hadde full anledning til å gi uttrykk for sitt syn på hva som faktisk skjedde, og hva som skulle være konsekvensene av dette. Den avgjørelsen som domsutvalget og appellutvalget kom til, må forstås slik at den var bygd på hennes egen forklaring.» (Avsn. 89)

Det ser ut til at forfatterne bygger sin mening på mediedekningen av saken, mens høyesterettsdommen er basert på faktum og bevisene som ble framlagt for domstolene, deriblant As forklaring til domsutvalget.

Høyesterettsdommen er i tråd med EMK, som garanterer et trossamfunns rett til å treffe religiøse avgjørelser om medlemskap. Dommen harmonerer også med EMDs veletablerte rettspraksis, som vist i Fernández Martínez v. Spain:

«[The State] should accept the right of such communities to react, in accordance with their own rules and interests, to any dissident movements emerging within them that might pose a threat to their cohesion, image or unity. It is therefore not the task of the national authorities to act as the arbiter between religious communities and the various dissident factions that exist or may emerge within them»

Den europeiske menneskerettskommisjonens avgjørelse i X vs. Denmark av 8. mars 1976 framhever hvordan religionsfriheten til et trossamfunn skal avveies mot den enkeltes religionsfrihet: «…when church members disagree with the church's decisions or teachings, they can only exercise their religious freedom by ‘their right to leave the church’.»

I boken Religion og menneskerettigheter – konflikt, balanse og idealer (s. 48-49), skriver Professor Endsjø: «At trossamfunnet selv får definere sine indre anliggender, er en grunnleggende del av trosfriheten… Dette handler om at det religiøse fellesskapet selv får bestemme sin tro [og] hvem som kvalifiserer til medlemskap… Som Den europeiske menneskerettighetskommisjonen presiserte i saken Spetz o. a. mot Sverige i 1994, kan ikke staten kreve ‘at kirker gir religionsfrihet til sine medlemmer og tjenere innenfor sin jurisdiksjon.’ Individets religionsfrihet er i stedet garantert av den absolutte retten til å forlate et trossamfunn man ikke er enig med.»

Når forfatterne hevder at de eldstes religiøse avgjørelse krenker As rettigheter etter EMK art. 8, er det i strid med avgjørelsen Šijakova and Others v. the former Yugoslav Republic of Macedonia, der EMD avviste en gruppe foreldres klage om at den makedonsk-ortodokse kirke krenket deres rett til å ha kontakt med deres voksne barn som var gått inn i en klosterorden. EMD kom til at «[T]he issue of maintaining contacts and communication between parents and children who are not minors, and the respect and affection they extend to each other, is a private matter, which concerns and depends on the individuals bound in a family relationship, the lack of which, and the reasons for and origins of such lack, do not call for a positive undertaking by the State and cannot be imputable to it.»

Domstolens logiske konklusjon var at man må anta at mennesker handler av fri vilje, og at kontakt og kommunikasjon mellom familiemedlemmer er en del av privatlivet. Staten kan ikke tvinge familiemedlemmer til å omgås, og da langt mindre venner og bekjente.

Forfatternes beskrivelse av Jehovas vitners trospraksis er feil.  På vårt offisielle nettsted, jw.org, står det: «De religiøse båndene mellom [en som er ekskludert eller har trukket seg] og familien forandrer seg, men familiebåndene opphører ikke. Ekteskapet og familielivet fortsetter.». Dvs. at forbindelsene og samværet blant familiemedlemmer som bor sammen, består.

En som er ekskludert eller har trukket seg, er velkommen til å overvære Jehovas vitners møter, delta i sangene og motta åndelig hjelp av de eldste. De blir ikke oppgitt, men blir oppmuntret til å komme tilbake til menigheten. Ekskluderte personer som viser at de har et oppriktig ønske om å leve etter Bibelens normer, er alltid velkommen til å bli Jehovas vitner igjen.

For en korrekt gjengivelse av saken, se kommentaren fra den internasjonalt anerkjente sosiologen Massimo Introvigne: Jehovas vitner i Norge: Høyesterett retter opp en feil (bitterwinter.org).