Professor Morten Holmboe skriver i Rett24 31. juli  Fortsatt forvirrende om forvaring om mitt innlegg 29. juli Jan Helge Andersen kan ikke lide for et sviktende rettsvesen. Min retur på denne tittelen, som tydeligvis er ment som et spark mot meg, får bli at hvis professor Holmboe skiller på faktum, vil forvirringen forhåpentlig forlate ham.

Igjen påberoper professor Holmboe seg nemlig en dom med et faktum som ikke gjelder den aktuelle problemstillingen. Professor Holmboe viser til Rt-2014-967, men der gjaldt det samordning etter tidligere strl. § 64 av en dom som var til avsoning, med en ny dom for et forhold begått forut for den tidligere dommen. Høyesterett sto da helt fritt bortsett fra at domfelte måtte kompenseres for den tiden som var sonet. I Baneheia-saken er faktum et annet, der gjelder det to forbrytelse begått samtidig, om det juridisk klassifiseres som to straffbare forhold, som professor Holmboe trekker inn, spiller – i denne aktuelle sammenhengen – ingen rolle.

Det kan ikke være tvil om at en ny dom mot Jan Helge Andersen (JHA), avsagt under soningen inkludert prøvetiden etter løslatelse (som er en del av soningen), som også omfattet straff for drap nummer to, måtte ha vært en felles straff som omfattet begge drapene. Det er altså min mening at etter en viss tid, kunne en ny dom ikke lyde på forvaring, for da ville JHA i mellomtiden ha gått glipp av de rettigheter soningsforløpet gir en forvaringsdømt. I motsetning til det professor Holmboe synes å mene, løser Rt-2014-967 ikke dette problemet, faktum er annerledes.

Det synes å være bred enighet om at det er en svikt i rettssystemet, at JHA ikke ble dømt for begge drapene i første omgang eller senere mens han sonet. Det kan ikke være kjettersk å mene at det ikke skal komme JHA til skade, at dommen for drap nummer to kommer etter at prøvetiden er gått ut, og da er blitt strengere enn den ellers kunne vært.

Jeg mener derfor at 1) det er ikke åpning for en strengere etterskuddsdom enn om rettssystemet hadde fungert slik det skulle, 2) ihvertfall er tidspunktet for når etterskuddsdommen blir avsagt en etterfølgende og dermed rettslig irrelevant omstendighet for valget mellom fengsel og forvaring, og 3) § 42 må forstås etter normalsituasjonen reflektert i ordlyden, det er nettopp en del av legalitetsprinsippet at det ikke er åpning for en innskrenkende fortolkning i enkelttilfeller der en eller annen lovgrunn – mulighetene er legio – skulle tilsi noe annet, i dette tilfelle ønsket om en strengere reaksjon.

Jeg legger til at jeg ikke har ikke sans for professor Holmboes: «Det er ikke en urett mot Andersen at rettsvesenet altfor lenge bygget sine avgjørelser på hans fremstilling av saken, som rammet Viggo Kristiansen hardt.» Tatt i betraktning JHAs rettigheter som tiltalt, synes jeg dette er tanker en strafferettsprofessor ikke bør målbære.

Om advokat Kristine Breistein Drakes innlegg samme dag Baneheia: Farlige folk må forvares, sier jeg meg enig i hennes generelle betraktninger om forvaring, men noe selvstendig bidrag til det aktuelle spørsmålet gir hun ikke.

Jeg bruker ikke tid på professor Holmboes forsøk på å dumme meg ut med selvfølgeligheter i likhet med: «At noen er uenig med Høyesterett i en konkret sak, gir derimot ikke grunnlag for å endre eller gjenåpne dommen.»

Jeg regner nå med å ha sagt mitt om saken.