Hvordan kan unntaksloven forbedres? Regjeringens forslag til unntakslov har nærmest ingen saklig avgrensning for den fullmakten regjeringen får, og dårlige mekanismer for kontroll med utøvelsen av dem. Med få grep kan loven gjøres mye mindre betenkelig fra et rettsstatssynspunkt. Dette ville være en stor fordel, da alle vel er enige om at det trengs hjemmel for ekstraordinære tiltak i den ekstraordinære situasjonen vi står overfor.

Saklig sett er fullmakten avgrenset til tiltak «som er nødvendige for å begrense forstyrrelsen av normale samfunnsfunksjoner som følge av utbruddet av Covid19, og for å avhjelpe negative konsekvenser for befolkningen, næringslivet, offentlig sektor og samfunnet for øvrig.» Dette gir nærmest ingen begrensing. Fullmakten burde avgrenses til «vesentlige» eller «kritiske» samfunnsfunksjoner, og til å avhjelpe «betydelige negative konsekvenser». Det er vanskelig å forstå hvorfor det er nødvendige med ekstraordinære hasteprosedyrer for å beskytte samfunnsfunksjoner som ikke er vesentlige eller kritiske, eller til å avbøte konsekvenser som ikke er betydelige.

Mange av de tiltakene som vedtas vil ikke berøre individuelle rettigheter i betydelig grad, som blant annet samordning av offentlige ressurser, hjelpetiltak til næringslivet og personer som er permittert etc. Men mange vil også kunne gripe inn i folks frihet, privatliv og rettsbeskyttelse. I tilfeller hvor det skal gis regler som griper inn i rettigheter etter Grunnloven eller menneskerettighetene, burde loven inneholde krav til saksbehandlingen for å sikre at dette bare skjer i nødvendig utstrekning. En kan her tenke seg regler om nødvendigheten av at slike inngrep må begrunnes særskilt, og at de på forhånd drøftes med representanter for partiene på Stortinget. Slike drøftinger må skje i offentlighet, men mindre offentlighet kan skade vesentlige interesser eller hindre gjennomføringen av tiltakene.

Kontrollmekanismen i loven er for dårlig. En begrunnelse for loven er at det kan være vanskelig å samle Stortinget. Da vil det også være vanskelig for et mindretall å bruke vedtaksmekanismen. Loven legger også makt på få hender, og hindrer ikke at regjeringen og presidentskapet samarbeider om å gjøre det vanskelig å bruke kontrollmekanismen. Det er dessuten betenkelig at 10-dagersfristen i beredskapslovutvalgets forslag er droppet. Det burde være slik at forskrifter som ikke legges frem for Stortinget innen denne fristen, faller bort.

Forholdet til domstolene er særlig problematisk. Det er ingenting i loven som hindrer regjeringen fra å gi regler som innskrenker domstolenes kontroll. Loven burde ha en bestemmelse som stenger for dette. I tillegg burde loven ha en bestemmelse om at domstolene kan prøve nødvendigheten og forholdsmessigheten av regjeringens tiltak fullt ut. Hvis loven ikke inneholder en slik bestemmelse, er det i lys av tidligere erfaringer og praksis en fare for at domstolene vil vise tilbakeholdenhet i sin kontroll med regjeringen.