«Kan ikke norsk barnevern lenger sette barnet først?»

Artikkelforfatterne er redaktører av redaktører av boken «Barnekonvensjonen – barns rettigheter i Norge», 4. utg. 2020

Norge ble høsten 2019 dømt av Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i fire barnevernssaker. Domstolens innsigelser dreier seg om begrenset samvær, tvangsadopsjon og mangelfulle begrunnelser. Vi har fulgt feltet tett i flere tiår, og sett utviklingen i synet på barnet som rettssubjekt med egne rettigheter. Om noen dager skal Høyesterett behandle fire barnevernssaker, hvor forholdet til EMDs praksis vil stå sentralt. Men hvilke føringer gir egentlig EMD?  Kan ikke norsk barnevern lenger sette barnet først?

Et hovedpunkt i kritikken fra EMD gjelder samværsfastsettelsen. Det er vanlig praksis i Norge at man samtidig med omsorgsovertakelsen eller kort tid etter tar stilling til om plasseringen vil være midlertidig eller varig. Varigheten av plasseringen blir bestemmende for samværet. Ved en varig plassering, også kalt oppvekstplassering, følger det av rettspraksis at det er tilstrekkelig å sikre at barnet har kjennskap til de biologiske foreldrene. Formålet med samværet er ikke å skape eller opprettholde en følelsesmessig tilknytning.

I de aktuelle sakene betød det at det ble gitt én til to timers samvær fire til seks ganger i året. Dette går på tvers av gjenforeningsmålet, som etter EMDs syn skal være styrende for enhver plassering av barn. Statene skal etter en plassering gjøre hva de kan for å legge til rette for at barnet kan komme tilbake til foreldrene. Når det fastsettes så lite samvær, sementerer det situasjonen og gjør det lite realistisk at barnet kan tilbakeføres.

EMD utelukker ikke at samværet kan begrenses ut fra at det er skadelig for barnet. I disse sakene fant domstolen likevel at dette ikke var godt nok begrunnet. Dels bygde det bare på beskrivelser av barnets sterke reaksjoner på samvær fra fostermor og barnehage, dels var det uenighet mellom de oppnevnte sakkyndige og mors sakkyndige vitner. Slik vi leser disse dommene og det de refererer fra de norske avgjørelsene, kreves det svært mye av begrunnelsen for å overbevise EMD om at samvær er en belastning for barnet.

Et annet sentralt poeng for EMD er at de norske dommene mangler en avveining mellom barnets og foreldrenes interesser. De har isteden fokusert på barnets interesser. Også foreldrenes interesser må trekkes inn, og begrunnelsen må vise at man har tatt hensyn til dem.

Hvilken betydning bør disse dommene få for norsk barnevern? Etter vårt syn gir dommene grunn til et visst taktskifte, men uten at det går på tvers av barnets rettigheter.

En nødvendig endring gjelder fastsettelsen av samvær ved omsorgsovertakelsen. Varigheten av plasseringen er det sjelden behov for å ta stilling til med det samme omsorgen er overtatt. Etter barnevernloven skal en fast plan for barnets omsorgssituasjon legges senest etter to år. På denne tiden vil man ha et bedre grunnlag for å vurdere hvor lenge plasseringen vil vare. Ved omsorgsovertakelsen bør isteden samværet fastsettes ut fra dagens situasjon, uten å avskjære muligheten for tilbakeføring allerede på dette tidspunktet. Høyesteretts skille mellom midlertidig og langvarig plassering passer bedre når saken etter ganske lang tid kommer dit. Det lar seg ikke overføre til situasjonen kort tid etter plassering.

Det betyr ikke at fylkesnemnd og domstoler skal gå over til et standardisert hyppig samvær. Selv om det nok bør vurderes å gi ganske mye mer samvær enn fire-seks ganger i året, må det alltid foretas en konkret vurdering av hvilket samvær som vil være til barnets beste. Dette følger av barnekonvensjonen art. 3. Et hyppig samvær vil ikke være til det beste for alle barn som har vært utsatt for alvorlig omsorgssvikt fra foreldrene.

Vurderingen av det enkelte barnets beste må bygge på kunnskap. I Norge er vi kommet langt når det gjelder å bruke forskning på barns utvikling som grunnlag for å vurdere hvordan samvær vil virke for barnet på kort og lang sikt. Hvis barnet reagerer negativt på samvær, kan forskningen også belyse årsakene til dette. Dette kunnskapsgrunnlaget tas ofte for gitt i de avgjørelsene som treffes. Isteden må de norske avgjørelsene forklare godt og eksplisitt hvilket kunnskapsgrunnlag de hviler på, for at argumentasjonen skal føre frem.  

At det skal foretas en avveining mellom barnets og foreldrenes interesser, følger av kravet om at et inngrep i familielivet må være forholdsmessig. De interessene som begrunner inngrepet, her barnets interesser, må veies opp mot foreldrenes rett til respekt for sitt familieliv. Dette fastslo EMD allerede i Adele Johansen-saken fra 1996. Ved denne avveiningen bør barnets beste ifølge EMD ha særlig vekt og kan gå foran foreldrenes interesser. I Strand Lobben-dommen opprettholdes dette. Når domstolen kritiserer norske domstoler for å fokusere på barnets interesser, kan det se ut til å være lite i tråd med det den sier prinsipielt, og med barns rettigheter. Men det kan også leses slik at det som kreves er en god begrunnelse som tydelig viser at foreldrenes interesser er tatt i betraktning.

Ut fra deler av begrunnelsen i dommene kan det spørres om noen av dommerne i EMD er påvirket av den hetsen som er fremsatt mot norsk barnevern. Barnevernet er riktignok ikke ufeilbarlig, men denne kritikken er kommet helt ut av proporsjoner. Det kan også være nærliggende å se dommene i lys av det som ofte kalles den nye familiebevegelsen, som fremmer rettigheter for familien som helhet på bekostning av dem som i mange familier stiller svakt – kvinner og barn – og uten aksept for familieformer som avviker fra den tradisjonelle kjernefamilien. Med dette som bakteppe er det ekstra viktig at dommene ikke trekkes lenger enn de gir grunnlag for.

Norsk barnevern må tilpasse seg dommene fra EMD ved å gjøre det som er nødvendig, men heller ikke mer. For i så fall kan det lett bli brudd på barnets rett til beskyttelse og utvikling, og dermed bli slik at den svakeste parten bærer den største byrden i disse sakene.