Ifølge generaladvokaten, som avga sitt forslag til avgjørelse 25. juli, er svaret nei. Slik han vurderer, tillater ikke opphavsrettsdirektivet beskyttelse for smak.
Dersom EU-domstolen kommer til samme resultat, ekskluderes også lukt fra opphavsrettens beskyttelse. Avgjørelsen i sak C-310/17 blir derfor viktig, også for næringsmiddelindustrien her i Norge.
Hekseost
Sakens bakgrunn er en ostekrangel mellom de nederlandske selskapene Levola Hengelo BV og Smilde Foods BV. Levola, som produserer osten «Heksenkaas» (oversatt: hekseost) hevder å besitte opphavsrett til ostens smak. Denne smaken mener Levola at Smilde kopierer ved å selge osteproduktet «Witte Wievenkaas».
Levola ønsker derfor å stanse Smilde, ved å påberope opphavsretten. Den beskyttelse som Levola har etter patentretten (for fremstillingsmetoden, som er patentert) og varemerkeretten (for ordmerket, som er registrert), hindrer nemlig ikke Smilde i å selge osteprodukter med samme smak.
Som rettslig grunnlag viser bl.a. Levola til en nederlandsk høyesterettsdom hvoretter duften av parfyme kan være åndsverk (Lancôme Trésor, 2006). Smilde viser for sin del til noen franske avgjørelser hvor resultatet ble motsatt (Jean-Paul Gaultier Le Mâle, 2008 og Lancôme, 2013).
Uten definisjon
Etter at Levola tapte saken i første instans, besluttet ankedomstolen å be EU-domstolen klargjøre om man i det hele har anledning til å verne smaken av et matprodukt som åndsverk, jf opphavsrettsdirektivet 2001/29. Saken dreier seg således ikke bare om en perifer hekseost. Saken er prinsipiell og viktig fordi den gjelder spørsmålet om man heretter må ekskludere alle smaks- og luktfrembringelser fra opphavsrettslig vern innenfor EØS-området.
Årsaken til at spørsmålet er uklart, er at opphavsrettsdirektivet ikke definerer hva det forstår med «verk». Det gjør heller ikke EU-domstolens praksis, som kun slår fast at frembringelsen (som et minstevilkår) må være opphavsmannens egen individuelle frembringelse og uttrykke hans kreative evner på grunnlag av frie valg (Painer, C-145/10). Det er det nærliggende å mene at også smaks- og luktfrembringelser kan uttrykke. Også slike frembringelser må i utgangspunktet kunne være åndsverk når Bernkonvensjonen uttrykkelig verner alle frembringelser på det litterære og kunstneriske området, uansett uttrykksmåte og -form.
Verkshøydekrav
De fleste smaker og lukter faller utenfor. Her, som ellers, må det gjelde et verkshøydekrav. Dersom smak og lukt skal vernes, må det være noe ved frembringelse som krever opphavsrettslig etterligningsvern. Men kan det ikke være det, f.eks. for parfyme?
Verken opphavsrettsdirektivet eller internasjonale konvensjoner inneholder bestemmelser som ekskluderer smak og lukt fra opphavsrettens område. Men som generaladvokaten korrekt peker på, kan man ikke sammenligne smak og lukt med de eksempler som Bernkonvensjonen gir på forskjellige typer åndsverk. Konvensjonens eksempler har nemlig det til felles at de alle kun kan sanses via syn eller hørsel.
I følge generaladvokaten, medfører det en form for idébeskyttelse dersom man verner smak. Argumentet er ikke overbevisende. Spørsmålet dreier seg nemlig kun om vern for smak som er resultat av et individuelt skapende åndsarbeid, og som er konkretisert. Opphavsretten tilbyr heller ikke noe monopol for opphavsmannen. For at det skal skje et inngrep, må åndsverket (for praktiske formål) etterlignes mer eller mindre bevisst.
Identifikasjon
Man må også vektlegge problemene med å identifisere smak som beskyttelsesobjekt, skriver generaladvokaten. Og han har naturligvis rett i det, at en smak verken kan avbildes eller beskrives. Men det problemet er igjen ikke større enn det er for en lang rekke andre verkstyper, som udiskutabelt nyter vern. Opphavsretten oppstiller intet krav om at åndsverket må fikseres i et eksemplar.
Nå gjenstår det å se om EU-domstolen følger generaladvokatens anbefaling. Det finnes også argumenter som taler for at originale smaker og lukter bør kunne vernes som kunstneriske åndsverk. Kan hende blir det også lettere å verne slike frembringelser nå som EUs nye varemerkedirektiv 2015/2436 endrer kravet om at merket må kunne gjengis grafisk, til at det (kun) må kunne gjengis på en måte som gjør det mulig å fastslå klart og tydelig hva beskyttelsen gjelder
