Den polske dommeren Igor Tuleya har stått i spissen for det polske rettsvesenets kamp for uavhengighet, og ble for mange kjent gjennnom dokumentarfilmen «Judges under pressure», som ble lansert i fjor høst.
Les: Tusener marsjerte for domstolene i Polen
Sist uke fikk Tuleya medhold i menneskerettsdomstolen, som konkluderte ikke bare med at det såkalte disiplinærkammeret var rettsstridig, men også med at myndighetene hadde forsøkt å kneble hans kritikk av systemet. EMD skriver i sin offisielle oppsummering:
«Indeed, the measures taken by the authorities could be characterised as a strategy aimed at intimidating (or even silencing) him for his views. Such measures had to have discouraged not only Mr Tuleya but also other judges from participating in public debate on legislative reforms affecting the judiciary and more generally on issues concerning the independence of the judiciary.»
Den polske dommeren dissenterte.
Ny dom
Torsdag kom nok en avgjørelse i Tuleyas favør, denne gangen fra EU-domstolen. Der ble konklusjonen at de dommerne som ble bedt om å overta Tuleyas saker, etter at han selv var blitt felt i «disiplinærkammeret», var EU-rettslig forpliktet til ikke å avstå fra å behandle dem.
Tuleya forteller til Rett24 at han formelt ble gjeninnsatt i embetet sent i høst, men at trakasseringen fra myndighetene fortsetter, både fra påtalemyndigheten og fra rettsapparatet.
– I dag skjer trakasseringen mer stille, og ikke så spektakulært. Det styrende partiet trenger europeiske penger, og derfor prøver de å ikke forverre relasjonen til EU. Dommerne trakasseres ikke nå direkte av disiplinærkammeret, men av domstolledere som er innsatt av det styrende partiet, forteller Tuleya.
Jobber videre
Han forteller at han forsøker å jobbe normalt, og at han syn på tilstanden i Polens rettspleie ikke har endret seg.
– Jeg vil slåss videre, kritisere myndighetene som fortsetter å angripe domstolene, og jobbe med informasjonskampanjer til borgerne. I ferien skal jeg reise rundt i Polen med Tour de Constitution, sier Tuleya.
I dommen fra Strasbourg ble han tilkjent rundt 335.000 kroner i oppreisning og rundt 67.000 kroner i sakskostnader.