I fjor behandlet Oslo tingrett nok et klimasøksmål. Denne gangen utfordrer miljøorganisasjonene vedtak mot plan for utbygging og drift (PUD) av tre oljefelter i Barentshavet. Dette er altså et senere stadium av utvinningsprosessen enn det forrige klimasøksmålet, der temaet kun var konsesjonstildelingen.
Kjernen i søksmålet er at miljøorganisasjonene hevder PUD-vedtakene er fattet i strid med føringene Høyesterett ga i plenumsdommen fra 2020.
Oslo tingrett ga i januar saksøkerne medhold. I tillegg avsa tingretten midlertidig forføyning, der staten forbys å fatte andre vedtak i saken inntil gyldighetspørsmålet er rettskraftig avgjort.
– Åpenbart misforhold
Ankeforhandlingen i hovedsaken skulle egentlig vært holdt i høst, men er utsatt i påvente av en uttalelse fra EFTA-domstolen. Saken om den midlertidige forføyningen, derimot, har gått sin gang, og nå er Borgarting lagmannsrett kommet til motsatt konklusjon av hva tingretten gjorde i fjor. Miljøorganisasjonene får ikke medhold i kravet om at arbeidet med å utvikle de tre petroleumsfeltene må stanses for å avverge en prekær og aktuell skaderisiko.
Hovedårsaken er at lagmannsretten mener kravet, uavhengig av om vilkårene for midlertidig forføyning skulle være oppfylt, «står i åpenbart misforhold til den interesse saksøkeren har i at forføyning blir besluttet». Staten har anført at selv en midlertidig stans vil kunne koste flere titalls milliarder kroner, i tillegg til irreversible skader på investorers syn på norsk sokkel sikkerhetspolitiske aspekter knyttet til europeisk forsyningssikkerhet.
– Bør tilligge de folkevalgte
Ettersom den uansett ikke mener det kan gis forføyning, legger lagmannsretten klimaorganisasjonenes anførsler til grunn, og
forutsetter at det foreligger sikringsgrunn. Men:
«Etter lagmannsrettens syn illustrerer de hensyn som her står mot hverandre, at det er tale om realpolitiske avveininger og prioriteringer, som det er vanskelig å passe inn i en juridisk proporsjonalitetsvurdering. Vekten av de ulike hensynene vil ikke bare bestå i en analyse av virkninger, men også av politiske prioriteringer av en rekke ulikeartede interesser og hensyn.
Spørsmålet blir så i hvilken grad domstolene i en forføyningssak skal foreta disse avveiningene.
(...)
Etter lagmannsrettens syn må bestemmelsen i tvisteloven § 34-1 anvendes i tråd med de demokratihensyn Høyesterett bygger på i plenumsdommen: Grunnleggende miljøspørsmål innebærer politiske avveininger og bredere prioriteringer som bør tilligge de folkevalgte og ikke domstolene, jf. plenumsdommen avsnitt 141. Som vist ovenfor forutsetter en forføyning i saken her at domstolene setter på prøve de politiske avveininger og prioriteringer som ligger til grunn for opprettholdelsen av norsk petroleumsvirksomhet. I en interesseavveining, og ved spørsmålet om forføyning skal besluttes, legger lagmannsretten da stor vekt på de demokratihensyn som er fremhevet i plenumsdommen.»
Vurderer anke
Jenny Sandvig fra Simonsen Vogt Wiig, som representerer miljøorganisasjonene, mener det er positive elementer i avgjørelsen, til tross for at kravet om forføyning nektes ut fra en overordnet interesseavveiningen.
– Lagmannsretten har langt på vei gitt organisasjonene medhold i at alle vedtakene er ugyldige, og at fortsatt drift vil forårsake vesentlig skade, inkludert tap av menneskeliv. Organisasjonene er også fritatt for sakskostnader i begge instanser. Men tingretten vurderte saken grundig, over 100 sider. De 15 sidene som kom fra lagmannsretten nå, vil vi vurdere å løfte til Høyesterett, sier Sandvig.
Statens prosessfullmektig, Gøran Østerman Thengs fra Regjeringsadvokaten, sier staten ikke enig i at lagmannsretten foregriper de materielle spørsmålene i saken.
– Tvert imot tar de nettopp ikke stilling til disse. Nå vil hovedsaken gå sin videre gang, med foreleggelse for EFTA-domstolen, og deretter ny runde i lagmannsretten. Vi er fornøyd både med lagmannsrettens begrunnelse og konklusjon. Retten påpeker at søksmålet i realiteten er et generelt angrep på norsk olje- og gasspolitikk, og at dette er politiske avveininger og prioriteringer som tilhører Storting og regjering. Domstolene bør være tilbakeholdne med å overprøve demokratiske prosesser, og bør heller ikke stanse dem gjennom en midlertidig forføyning, sier Thengs.
Hele kjennelsen kan du laste ned her.
