Klimaplanen truer dermed med å krenke fremtidige generasjoners friheter, slår domstolen fast.
I en kjennelse torsdag slår forfatningsdomstolen fast at det nåværende målet om å redusere CO2-utslippene til 55 prosent av 1990-nivåene innen 2030 er «uforenlig med grunnleggende rettigheter».
Bundesvervassungsgericht har lagt ut en sammendrag på engelsk, og skriver der blant annet:
«It cannot be ascertained that the legislator, in introducing these provisions, violated its constitutional duty to protect the complainants from the risks of climate change or failed to satisfy the obligation arising from Article 20a of the Basic Law (Grundgesetz – GG) to take climate action. However, the challenged provisions do violate the freedoms of the complainants, some of whom are still very young. The provisions irreversibly offload major emission reduction burdens onto periods after 2030.»
Den tyske regjeringen har nå fått frist til utgangen av neste år med å sette ned utslippsmålene for tiden etter 2030.
Dersom karbonbudsjettet i stor grad er brukt innen 2030, vil det bety «alvorlige frihetstap» for dem som da må iverksette strammere tiltak for å nå FNs klimamål, mener dommerne.
Generasjonen etter 2030 vil få stadig mindre tid til å finne tekniske løsninger og iverksette strenge tiltak for å begrense global oppvarming til godt under 2 grader, som forutsatt i Parisavtalen, heter det i kjennelsen.
Regjeringen var klaget inn til domstolen av flere enkeltpersoner fra Tyskland og andre steder, støttet av miljøgrupper.
Tyske myndigheter ble ikke hørt med at klimagassutslipp og klimaendringer er et globalt problem som en enkeltstat ikke kan stå ansvarlig for, forteller Jenny Sandvig ved Norges institusjon for menneskerettigheter.
– Snarere uttaler domstolen at det er en konstitusjonell forpliktelse til å iverksette nasjonale klimatiltak, og ikke skape incentiver for andre stater til å undergrave påkrevet samhandling. Domstolen levner heller ingen tvil om at miljøbestemmelsen i art. 20a GG er håndhevbar overfor domstolene, som forplikter den politiske prosessen til å favorisere økologiske interesser og fremtidige generasjoner. Temperaturmålene etter Paris-avtalen er relevante konstitusjonelle tålegrenser, som kan omsettes i karbonbudsjett fordelt på den enkelte stat, sier Sandvig.
Hun fremhever også at domstolen legger til grunn at retten til liv og helse, samt eiendom, gir staten plikt til å sikre mot klimaendringer ved utslippskutt.
(©NTB)
.jpg.jpeg?quality=85)
