Det er naivt å diskutera silingspraksis ut frå dei silingskriteria som prosesslovgjevinga opererer med. I staden må ein relatera silingsreglane til restansesituasjonen, og korleis mål for sakshandsamingstid, budsjettløyvingar og rettsavklaringsforventinga skapar fleire restansar. Dette kan ein sjå med å ta utgangspunkt i Høgsteretts historie.

Les: Fire av ti seksårssaker nektes fremmet i Borgarting

I Noreg, som i andre vestlege land som fekk ei grunnlov i kjølvatnet av den amerikanske frigjeringskrigen og den franske revolusjonen, vart retten til anke lenge sett på som ein grunnleggjande menneskerett om den var skriven inn i konstitusjonen eller ei. I til dømes Italia står denne retten framleis sterkt. Likevel har dei fleste land har på eit eller anna tidspunkt innført silingsreglar for å løysa restanseproblemet.

Silingsreglar har stort sett vore innført for å letta høgsterettar si arbeidsmengde. Det moderne silingsregimet for høgsterettar kom fyrst og fremst til frå 1960-talet av. Nordiske høgsterettar fekk tidleg sine silingsregime; frå byrjinga av 1970-talet i Sverige, byrjinga av 1980-talet i Finland, byrjinga av 1990-talet i Norge, og så fekk ein silingsregime i høgsterett i Danmark og Island litt etter kvart.  Omfattande silingsregime for andre instans er generelt noko ganske nytt i Norge som i andre land.

Silingsinstituttet er altså hovudsakleg utvikla med tanke på høgsterettar. Ser vi på norsk høgsterett sin silingspraksis frå midten av 1950-talet til midten av 1990-talet, så vart stadig fleire saker nekta anke til Høgsterett, utan at kriteria for siling endra seg særleg mykje. Dette er viktig å merka seg når ein no diskuterer siling i lagmannsrettane – det er ikkje ordlyden i prosesslovgjevinga som er avgjerande for kor mange saker som vert nekta anke.

Silingsproblematikken må alltid sjåast i lys av problemet silingsinstituttet er skapt for å løysa, nemleg restanseproblemet. I Norge har Stortinget avgjort at straffesaker skal handsamast innan tre månadar frå saka kjem inn til lagmannsretten til det vert felt ein dom. Dette er eit svært ambisiøst mål. For trass i at lagmannsrettane, og mange tingrettar, ikkje når målet, så er saksbehandlingstida for straffesaker i Norge i følgje Domstolskommisjonen nesten halvparten av gjennomsnittet elles i Europa. Sagt med andre ord, så må ein spørja om vi i Noreg skapar restansar med ei urealistisk sakhandsamingstid?

I tillegg til å ha eit svært ambisiøst mål for avviklinga av straffesaker, så er det stilt same effektiviseringskrav til domstolane, som til andre deler av offentleg sektor. I realiteten vil det seia at domstolane får sine løyvingar redusert utan at kravet til sakshandsamingstid vert tilsvarande redusert. Forventingane til forsvarleg sakshandsaming er heller ikkje redusert. Dette er særleg viktig i ein norsk samanheng, fordi småsakene i stor grad er tatt ut av domstolssystemet. Dermed er det hovudsakleg er store saker å henta ein effektiviseringsgevinst ut av.

På toppen av det heile har Høgsterett, gjennom ei medviten utforming og bruk av silingsinstituttet, redusert talet på saker avgjort med dom frå over 400 på midten av 1980-talet til litt over 100 i dag. I same tidsrommet har behovet for rettskjelder auka, og dermed har lagmannsrettsavgjerder i større og større grad vorte nytta som ei form for prejudikat. Dette viser Karl Inge Rohde tydeleg i sitt pågåande avhandlingsarbeid. Å avgjera ei sak med ein prejudikatsfunksjon krev meir inngåande drøftingar med større presisjon, noko som er tidkrevjande.

Lagmannsrettane kan ikkje påverka forventninga til at deira dommar er meir og meir rettsavklarande. Dei kan ikkje påverka løyvingane dei får og rettstryggleikskrava. Og lagmannsrettane kan ikkje påverka (det urealistiske?) målet Stortinget har sett for saksbehandlingstida for straffesaker. Men dei kan bruka silingsinstituttet til å redusera eiga saksmengde, og dermed koma ut av ein elles umogeleg restansesituasjon.

Skal ein diskutera silingsgraden av alvorlege straffesaker for norske lagmannsrettar, så må ein ta omsyn til dette heilskapsbiletet.