Ledelsen i landets lagmannsretter og tingretter har gått til det oppsiktsvekkende skritt å komme med et opprop om å beholde noe som ingen opprinnelig ønsket. Noe som hverken er fugl eller fisk. Hva kan være hensikten? Det tror jeg er ganske klart: Her er det om å gjøre å trenere noe som man håper på, sakte men sikkert, med ytterligere implementering og bruk av mer penger og ressurser, blir «sementert» som en ordning. Og som noen ser som et skritt på veg mot full sammenslåing. Det er et taktisk grep for å nå det målet de fleste domstolledere, DA og Dommerforeningen ønsket – men ikke et stortingsflertall. Her bør man ikke la seg lure i den innpakning som serveres av domstollederne om å vente å se og ha is i magen.

Det landets domstolledere faktisk gjør er å be regjeringspartiene om å bryte sine valgløfter. Men folket har talt og valgt en ny regjering som har gitt et løfte om å reversere – med mindre man er enige om å beholde eksisterende struktur. Det er nå inntatt i regjeringsplattformen – ikke overraskende. Presiseringen om ikke å tvinge igjennom reversering mot alles vilje er et rimelig krav. Men alle (domstolleder, kommunen og ansatte) må altså være enige om at strukturen ønskes beholdt for å unngå reversering, slik også Justisminister Mehl uttalte i Dagsrevyen den 14.oktober. Men landets domstolledere fortsetter kampen. Det de gjør er i realiteten å be om en omkamp.

Men for å si det med sorenskriver Skognes: La oss avslutte marerittet nå.

Argumentene som føres av de som vil beholde strukturen er ikke nye. Et hovedpoeng blant mange er at det blir større fagmiljøer og fleksibel utnyttelse av ressurser. Men hvordan skape et fagmiljø (langt mindre lede) domstoler som ligger mange mil fra hverandre? Det er vel og bra med ressursgrupper og faggrupper men saker avgjøres ikke i domstolene med kollokvering som det er anført mange ganger. Dessuten finnes det svært mange digitale plattformer, herunder DAs intranettsider, Rettsdata og Lovdata hvor man finner svar på de fleste rettsspørsmål. I tillegg har Dommerforeningen mange faggrupper man kan konsultere. Og man vil selvsagt fortsatt ha kolleger – til og med i andre domstoler.

Det er heller ingen ting i veien for at man har avtaler mellom selvstendige domstoler om å yde bistand ved sykdom mv. Slik har vi hatt mulighet til tidligere. Betydningen av større fagmiljø samt spesialisering (som trolig bare i begrenset utstrekning er aktuelt ved flere domstoler som for eksempel i Søndre Østfold) er betydelig overdrevet og betydningen av lokal ledelse betydelig underdrevet. Når domstolleder kun er tilstede i lengre perioder (i Søndre Østfold tingrett åtte uker) maks to ganger i året på ett rettssted sier det seg selv at det lett blir å anse som et besøk eller hospitering. Dette er ingen «hands-on» ledelse. Det er, slik jeg ser det, noe av det viktigste argument for reversering.

Domstoler må drives med lokal ledelse – nær folk og ansatte.