Omtrent samtidig som budsjettforliket mellom regjeringen og SV sikret midler til videreutvikling av det kommende register over reelle rettighetshavere, kom nyheten om en ny dom fra EU-domstolen som konkluderer med at kravet i EUs hvitvaskingsdirektiv om at alle medlemsland må opprette slike offentlig tilgjengelige registre er ugyldig. Regjeringen varsler nå at de skal vurdere dommens konsekvenser og betydning i Norge. 

Åpenhetsforkjempere og tilhengere av offentlig tilgjengelig informasjon i kampen mot hvitvasking, korrupsjon og skattekriminalitet, omtaler dommen som «sjokkerende» og en julegave til kriminelle.

Dommen får direkte påvirkning på EU-lovgivning og ugyldiggjør bestemmelsen i EUs femte hvitvaskingsdirektiv. Rådet i EU har allerede tatt første skritt mot et sjette hvitvaskingsdirektiv. Debatten i EU går nå på hvordan man skal definere legitim interesse. 

Påvirkningen av dommen på nasjonale registre er foreløpig usikker. Flere land har stengt eller begrenset tilgangen til sine registre i påvente av juridiske gjennomganger, mens andre land har fortsatt å holde sine registre helt åpne. Representanter fra Latvias register har uttrykt at deres nasjonale register er begrunnet bredere enn det aktuelle EU-direktivet, og at allmenn tilgang dermed også er “proporsjonal”. Det er sannsynlig at en rekke av EU-landenes registre vil bli prøvet for nasjonale domstoler i tiden som kommer. Men selv innenfor en snever tolkning av dommen, finnes fortsatt betydelig rom for å gi tilgang til registeret. 

Professor Jon Petter Rui, som ledet hvitvaskingslovutvalget i 2016, påpeker i sine kommentarer til dommen i Rett24, at EU-domstolen på ingen måte har «stengt ned» registret over reelle rettighetshavere. Det er også vår oppfatning. EU-domstolen er tydelige på at en innsynsrett for alle med «legitim interesse» ikke vil være et uforholdsmessig inngrep i personvernet. Dommen må derfor ikke tas til inntekt for å stenge ned et register over reelle rettighetshavere, verken her i Norge eller i andre land i Europa.   

Det vil være et stort tilbakeskritt for kampen mot økonomisk kriminalitet og terrorfinansiering hvis tilgang til registeret begrenset til en snever krets av aktører. Åpne, demokratiske samfunn trenger uavhengig kontroll av mange ulike aktører fra det sivile samfunn. Organisasjoner, journalister og akademikere graver jevnlig frem viktige forhold som myndighetene og offentlige kontrollinstanser ikke har sett, selv om informasjonen har vært tilgjengelig for dem. DNs skatteparadis-kartlegging er et ferskt eksempel. Aftenpostens avsløring av koronastøtte til konserter som ville gått med underskudd også i en verden uten pandemi, er et annet. 

Som utgangspunkt kan alle nordmenn ha legitime interesser i å undersøke eierskap i Norge. Hvis du er nabo til et kraftverk, bør du kunne ha mulighet til å sjekke hvem eierne faktisk er, på samme måte som du i dag kan sjekke de registrerte eierne av alle biler og eiendommer. Kommunestyrerepresentanter har en legitim interesse i å undersøke hvem som står bak selskapet kommuner skal tildele kontrakter til. Selskaper bør kunne undersøke hvem som står bak mulige leverandører eller samarbeidspartnere. For investorer er informasjon om eierskap relevant for å vurdere risiko før investeringer. Listen over legitime interesser er med andre ord lang, noe også Stortinget har vist til i sine merknader under lovbehandlingen av registeret. Dersom norske myndigheter setter begrensninger på tilgangen, bør denne brede forståelsen av hvem som har interesse av opplysningene være førende for hvem som gis tilgang.

Professor Jon Petter Rui foreslår at «andre med legitimt behov for opplysningene» gis tilgang mot gebyr og etter en skjønnsmessig vurdering. Etter vårt syn er krav om betaling en lite prinsipiell og dårlig idé - retten til innsyn i viktige opplysninger bør ikke avhenge av om man har råd til å betale for dem. 

Det er også avgjørende å hindre en løsning hvor Brønnøysundregistrene må håndtere informasjonsforespørsler for hvert enkelt tilfelle. Erfaringer fra andre land viser at fort kan bety at man etablerer et enormt byråkrati for å regulere tilgang til registeret. Det er ingen tjent med. Det kan heller ikke legges restriksjoner for hvordan de med legitim interesse kan bruke informasjonen i registeret. Tilgang for journalister vil være verdiløst om ikke de kan publisere opplysningene.

Vid innsynsrett gjør at uheldige forhold kan løftes fram. Det virker også forebyggende for alle som vurderer tvilsomme snarveier.

Finansminister Trygve Slagsvold Vedum sier i pressemeldingen at arbeidet med registeret skal fortsette for fullt og at det er et klart mål for regjeringen med mest mulig åpenhet. Vi stiller oss bak dette målet. Arbeidet som pågår i Brønnøysund med å få på plass et register kan ikke stoppe opp, og tilgangen må gjøres så bred som mulig, slik at alle med legitim interesse kan undersøke eierskap uten unødvendige hindringer.