Artikkelen er skrevet av Faggruppen i barnerett ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo, ved professor Katrine Kjærheim Fredwall, professor em. Kirsten Sandberg, gjesteforsker Kristin Skjørten, stipendiat Kirsten Kolstad Kvalø og stipendiat Iram Ali.

Søndag 8. september gikk høringsfristen ut for barne- og familiedepartementets forslag til lovendringer i barneloven knyttet til likestilt foreldreskap etter foreldreskap. Lovforslaget har skapt debatt, blant annet I Rett24, der advokat Birgit Vinnes har uttalt at lovforslaget er for svakt. 

Vi, faggruppen i barnerett ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo, har andre synspunkter på lovforslaget. Vi har sendt et høringssvar, og vil kort redegjøre for vårt syn her. 

Likestilt foreldreskap er et gode

Vi vil aller først understreke at vi mener at likestilt foreldreskap i utgangspunktet er til barnets beste. Det følger også av barnekonvensjonen artikkel 18 nr. 1 at partene skal bestrebe seg på å sikre anerkjennelse av prinsippet om at begge foreldre har et felles ansvar for barnets oppdragelse og utvikling. Derfor er det viktig at lovgiver jevnlig vurderer om lovgivningen støtter opp om dette prinsippet. 

Adresserer ikke komplekse tilfeller

Derimot er likestilt foreldreskap vanskeligere der foreldrene ikke evner å samarbeide til barnets beste. I gruppen av foreldre som lever sammen, er det en del såkalt komplekse tilfeller, som omfatter høykonfliktsaker, saker med rus og psykiatri, og saker med vold og overgrep eller der det er påstander om det.

Vi savner en grundigere drøftelse av hvilke rettsvirkninger de foreslåtte endringene vil ha for barn som lever med to foreldre som mangler eller har dårlig foreldresamarbeid, og barn som er offer for vold og overgrep. Likestilt foreldreskap ved samlivsbrudd som lovens hovedregel kan vanskelig avhjelpe situasjonen der foreldre sammen ikke evner å se barnets beste, eller der den en ene forelderen utøver noen form for vold. Denne gruppen foreldre kan ikke tvinges til å samarbeide om viktige dagligdagse hendinger i barnets liv.

Det er urealistisk å forvente at lik beslutningsmyndighet vil redusere konflikter i slike tilfeller. Tvert om ser vi en fare for at forslaget slik det foreligger kan skape større utfordringer og prege barnets omsorgssituasjon i uheldig retning. 

Særlig om «foreldrefullmakt»

Et nytt forslag er å innføre begrepet «foreldrefullmakt» i barneloven, som skal komme i stedet for det vi i dag gjerne omtaler som bostedskompetansen eller beslutningene som ligger til den barnet bor fast hos. Det foreslås videre at denne beslutningsmyndigheten som utgangspunkt skal ligge til begge foreldrene etter et samlivsbrudd, og at den frikobles fra spørsmålet om hvor barnet bor fast. 

Vi har flere innvendinger mot forslaget. For det første mener vi begrepet er uheldig, ettersom det språklig sett indikerer at foreldrene har fått fullmakt til å representere på vegne av noen andre. En slik språklig forståelse treffer ikke meningsinnholdet i høringsnotatet. Innholdet i begrepet er heller ikke avklart. 

For det andre er det prinsipielt uheldig at foreldremyndigheten frikobles fra barnets bosted. Det har hele tiden vært en sterk konsensus om at bostedsforelder er den som best kan ivareta barnets interesser i spørsmål som gjelder vesentlige sider ved omsorgen. Det er den forelderen som bor sammen med barnet som har best grunnlag for å sikre barnets beste i hverdagen. En forelder som er mindre tett på vil regelmessig ha et svakere grunnlag for å treffe de mange beslutningene som skal treffes i hverdagen og som må ta utgangspunkt i situasjonen her og nå.

Vi mener også at det er stor risiko for at forslaget om lik beslutningsmyndighet vil uintendert virke prosessdrivende, og tvinge foreldre til domstolen for å komme seg unna det nye utgangspunktet om foreldrefullmakt.

Å flytte myndigheten til begge foreldrene som en hovedregel, og frikoble den fra barnets faktiske bosituasjon, vil i realiteten innebære en nedprioritering av barneperspektivet til fordel for idealet om likestilt foreldreskap. Lovforslaget kan derfor virke mot lovens formål om å styrke ivaretakelsen av barnets beste og forebygge foreldrekonflikter.

Særlig om flytting innenlands

Et vanskelig spørsmål i barneretten er i hvilken grad foreldre skal kunne flytte med barnet innad i landet, noe som potensielt kan føre til mindre kontakt mellom barnet og den andre forelderen som ikke barnet bor fast med. Her er det hensyn på begge sider. Dette har vært diskutert i lovforslag i flere runder. Barnelovutvalgets flertall mente at avgjørelsen om flytting innenlands skal treffes av begge foreldre der de har felles foreldreansvar, i motsetning til dagens ordning der den som har barnet boende fast hos seg kan avgjøre dette alene. Departementet foreslår i stedet at spørsmålet om flytting innenlands skal høre inn under beslutningsmyndigheten «foreldrefullmakt», som begge foreldre altså som utgangspunkt skal ha. 

Vi støtter ikke dette forslaget. Vi mener for det første at mange av innvendingene mot å legge flyttekompetansen under foreldreansvaret også gjør seg gjeldende for dette forslaget. Dette handler blant annet om forholdet til bevegelsesfriheten dersom en forelder i realiteten får vetorett mot flytting innenlands. 

Vi mener også at lovforslaget forskyver søksmålsbyrden over på forelderen som faktisk trenger å flytte med barnet, ved at denne må gå til søksmål om å overbevise om at flyttingen vil være til det beste for barnets omsorgssituasjon. Etter vårt syn er det ikke til barnets beste at den barnet bor fast pålegges en faktisk og økonomisk byrde med å fremme sak om flytting.