I sitt innlegg fra 15. desember ønsker advokat Torp seg en hjemmel for å kunne stille sikkerhet for et omstridt pengekrav, for å unnslippe krav på forsinkelsesrenter. Slik jeg ser det, kan lovgiver i liten grad komme han til unnsetning.

Problemstillingen om at debitor kan ha rimelig grunn for sin betalingsvegring for pengekrav som er underlagt prosess er ikke ny. Den ble tatt opp i NOU 1974:54 på side 56 og i den etterfølgende odelstingsproposisjonen Ot.prp.nr. 55 (1974-1975) på side 24. Som en løsning drøftet utvalget en hjemmel for domstolen å lempe forsinkelsesrentekrav i et slikt tilfelle. Dette fremstår for meg som en langt mer treffende løsning enn en regel om sikkerhetsstillelse.

Departementet kom likevel til at det ikke skulle innføres en slik regel, og la avgjørende vekt på at det såkalte «prevensjonstillegget» – det pønale elementet i forsinkelsesrentesatsen – uansett vil utgjøre «ganske beskjedne beløp», hensynet til en rettsteknisk enkel regel, og at kreditt- og rentefordelen, som er den sterkeste begrunnelsen for forsinkelsesrenten, også gjør seg gjeldende der debitor har hatt rimelig grunn for sin betalingsvegring. Etter utvalgets anbefaling innførte imidlertid departementet en slik lempingsregel i forbrukerforhold, se forsinkelsesrenteloven § 4 bokstav a.

Problemet

Problemet med å innføre en slik lempingsregel (eller for så vidt en regel om sikkerhetsstillelse) i dag, er at den ikke vil kunne gjøres gjeldende for pengekrav som stammer fra levering av varer og tjenester mot vederlag i forretningsmessige transaksjoner. Jeg antar at dette vil gjelde en stor andel av de store, kommersielle tvistene som Torp viser til.

Norge har som del av EØS-avtalen gjennomført europaparlaments- og rådsdirektiv 2011/7/EU av 16. februar 2011 om bekjempelse av forsinket betaling ved handelstransaksjoner. Direktivet gjelder for «handelstransaksjoner», som er definert som enhver transaksjon «som fører til levering av varer eller yting av tjenester mot vederlag», jf. artikkel 2 nr. 1. Andre typer pengekrav, som krav på erstatning og krav i forbrukerforhold, er holdt utenfor.

Etter artikkel 3 i direktivet er medlemsstatene forpliktet til å sikre at kreditor «har rett til forsinkelsesrente» ved forsinket betaling.

Etter avtale

Direktivet fastsetter videre lovfestet forsinkelsesrente til referanserente, altså rente fastsatt av den nasjonale sentralbanken, pluss minst åtte prosentpoeng, jf. artikkel 2 nr. 6 og 7. Jeg ser ikke at direktivet åpner for å gjøre unntak fra denne absolutte retten til å kreve forsinkelsesrenter. Direktivet åpner kun for å vedta lovbestemmelser som er gunstigere for kreditor enn det som kommer frem av direktivet, jf. artikkel 12 nr. 3. En lempingsregel vil være til kreditors ugunst.

Hverken forsinkelsesrenteloven eller direktivet står imidlertid i veien for at partene avtaler en lavere forsinkelsesrentesats på visse vilkår for det tilfelle at det oppstår tvist om et pengekrav, så lenge denne avtaleklausulen går klar av forsinkelsesrenteloven § 4 a, jf. § 1 om lovens fravikelighet.

Eneste løsning

Slik jeg ser det, vil dette være den eneste løsningen for en debitor som vil unngå å måtte betale forsinkelsesrenter på et omstridt pengekrav som faller inn under direktivets anvendelsesområde.

Her må man imidlertid være forsiktig i hvordan man formulerer en eventuell avtaleklausul, da forsinkelsesrenteloven § 4 a andre ledd inneholder en underlig bestemmelse om at en part kan få dom for at en slik klausul skal finnes ugyldig ikke bare mellom partene, men overfor «alle og enhver».

Etter sin ordlyd utgjør denne bestemmelsen et dramatisk avvik fra prinsippet om at dommer ikke har rettskraft for andre enn partene. Dette er det ikke gitt en tilfredsstillende forklaring på i forarbeidene.