Høyesterett skal behandle spørsmålet om Svalbardtraktaten gjelder på kontinentalsokkelen, utenfor 12-mils territorialfarvannet. Dette vil bidra til en ønsket rettsavklaring i norsk rett, men vi stiller oss tvilende til at det vil bidra til den nødvendige rettsavklaringen internasjonalt.
Den 14 oktober 2022 besluttet Høyesterett at anken over dommen i Borgarting lagmannsrett om gyldigheten av forskriften om forbud mot fangst av snøkrabbe på den norske kontinentalsokkelen skal fremmes for Høyesterett i plenum.
Les: Betent sokkeltvist i nord blir Høyesteretts neste plenumssak
Høyesterett har hatt spørsmålet om Svalbardtraktatens geografiske virkeområde til behandling ved flere anledninger, men har behendig unngått å ta stilling til det. Med behandlingen av Snøkrabbe II i plenum, kommer sannhetens øyeblikk og Høyesteretts avklaring.
Tok invitasjonen
Snøkrabbe II gjelder et sivilt søksmål mot staten, anlagt av det latviske rederiet SIA North Star Ltd. Rederiet påstår at snøkrabbeforskriften gitt i medhold av havressursloven er ugyldig fordi den er i strid med Svalbardtraktaten. Saken har sitt utspring i en straffesak fra 2019 (Snøkrabbe I), hvor det samme rederiet ble dømt for ulovlig fangst av snøkrabbe på kontinentalsokkelen utenfor Svalbard.
I Snøkrabbe I kom Høyesterett til at snøkrabben er en sedentær art. Kyststaten (Norge) har etter havretten eksklusiv myndighet til å regulere fangst på slike arter på egen kontinentalsokkel. Det omfatter adgang til å regulere tilgangen til ressursen ved å kreve at fartøy har tillatelser. Det latviske fartøyet hadde ikke de nødvendige tillatelsene til å fangste snøkrabber ettersom forskriften forbeholdt tildeling av tillatelser til norske fiskere. Høyesterett kom til at forbudet mot å fangste snøkrabbe var overtrådt, og at vilkårene for straff var oppfylt. Derfor ble heller ikke spørsmålet om gyldigheten av fangstforbudet vurdert. Igjen unnlot Høyesterett å ta stilling til Svalbardtraktatens virkeområde for å løse det strafferettslige spørsmålet. Høyesterett signaliserte i stedet at spørsmål om gyldighet av forskrifter og vedtak må prøves gjennom sivile søksmål.
Denne invitasjonen tok det latviske rederiet og anla sak mot den norske staten, med påstand om at forskriften som bare ga norske personer og selskaper rett til å fangste snøkrabbe på sokkelen utenfor Svalbard er ugyldig fordi den strider mot likebehandlingskravet i Svalbardtraktaten. Staten vant fram både i tingretten og i Borgarting lagmannsrett. Rederiet argumenterte for at begrepet «territorial waters» i artikkel 3 måtte forstås som et generelt begrep som skal tolkes dynamisk. På tidspunktet for traktatinngåelsen omfattet begrepet ifølge rederiet alle havområdene en stat kunne gjøre krav på med grunnlag i suvereniteten, slik at de seinere etablerte sonene kunne omfattes. Dette ble avvist av staten, som viste til at begrepet hadde et avklart innhold på avtaletidspunktet, som er det samme som i dag. Lagmannsretten ble ikke overbevist av rederiets argumenter og la avgjørende vekt på den naturlige forståelsen av ordlyden, lest i sammenheng med og i lys av traktatens formål.
Bestridt av flere traktatparter
Det Høyesterett konkret skal ta stilling til i Snøkrabbe II er hvordan traktatens ordlyd «territorial waters» skal forstås. Spørsmålet er om begrepet bare omfatter det indre farvann og sjøterritoriet ut til 12 nautiske mil, eller om det også omfatter 200-milssonen og kontinentalsokkelen. De sistnevnte er maritime soner som er resultat av rettsutviklingen etter vedtakelsen av traktaten i 1920.
Svalbardtraktaten ble vedtatt i 1920 og trådte i kraft i 1925. Traktatpartene anerkjenner den fulle og absolutte suvereniteten til Norge over øygruppen. Samtidig forplikter Norge seg til å gi fartøy og borgere fra andre traktatparter like rettigheter til å delta i maritime aktiviteter. Det er en folkerettslig plikt for Norge å likebehandle norske borgere og borgere fra andre traktatparter, både ved regelutforming og håndhevelse. Norge har imidlertid konsekvent hevdet at traktaten ikke gjelder utenfor territorialfarvannet. Norges syn er at traktaten skal tolkes etter sin ordlyd, slik at «territorial waters» bare omfatter havområdene innenfor grensen til territorialfarvannet. Denne forståelsen er bestridt av flere traktatparter, som hevder at traktaten må tolkes slik at retten til likebehandling gjelder i de maritime sonene som Norge har etablert på grunnlag av suvereniteten over øygruppen, i 200 mils sonen og på kontinentalsokkelen.
Det er ikke usannsynlig at Høyesterett vil komme til samme resultat som de to lavere instansene. Dermed vil Norges offisielle syn på tolkningen av Svalbardtraktaten få en sterkere internrettslig forankring. Kommer Høyesterett til at forskriften er gyldig og ikke i strid med folkerettslige forpliktelser, gir Høyesterett sin tilslutning til at norsk praksis kan fortsette som i dag.
Likevel - så lenge de øvrige traktatpartene fortsatt bestrider det norske synet, vil spørsmålet om traktatens virkeområde være folkerettslig uløst.
Olje og gass
Fastleggelsen av virkeområdet har betydning for om traktatpartene har rett til å delta i utnyttelsen av petroleums- og mineralressurser på sokkelen, i tillegg til ressursene i 200-mils sonen. Disse ressursene har langt større verdi enn snøkrabben. Denne uenigheten kan bare løses på et internasjonalt nivå enten gjennom forhandlinger med traktatpartene eller gjennom internasjonale rettsprosesser.
Russland har jevnlig uttrykt motstand mot Norges forvaltning av Svalbard og havområdene utenfor. Putin styrer nå mot et langvarig brudd med Vesten. Krigen i Ukraina har også blitt en krig om energi og ressurser, som påvirker oss i nord.
Råderett og tilgang til verdifulle ressurser i Barentshavet blir ikke enklere framover, med den økende spenningen og et Russland i krig. Dagens regime i Russland har uttrykkelig demonstrert at de ikke forholder seg til folkerettens regler. Den folkerettslige uenigheten om Svalbardtraktaten kan derfor bli et vedvarende problem for Norge. Så lenge den rettslige usikkerheten består, innebærer det også en sikkerhetspolitisk fare og trussel for Norge.
