I Rett24 31. mai 2023 skriver advokatene Ramani og Jøstensen at det er liten grunn til å redde skadelidte dersom skadelidte ikke har gjort nok for å sikre sitt direktekrav mot forsikringsselskapet.

Da bestemmelsen i FAL 8-6 tredje ledd i sin tid ble innført skrev departementet:

«Det kan virke urimelig at forsikringsselskapene har en formell adgang til å påberope seg foreldelse i situasjoner hvor foreldelsesreglene kan oppfattes som en ren felle for skadelidte».

Tiden går

Virkeligheten er ikke sjelden den at skadelidte fremmer et krav mot skadevolder, og at diskusjonen går mellom disse uten at forsikringsselskapet deltar. De blir gjerne enige om at den nærmere diskusjonen bør avvente et bedre faktagrunnlag, og at utredninger derfor må innhentes. Når disse er innhentet fortsetter diskusjonen og forhandlingene. Tiden går. Skadelidte kan gjerne ha blitt gjort oppmerksom på at skadevolder er godt forsikret, og fått opplyst at skadevolder selvsagt har varslet selskapet sitt.

De aller fleste skadelidte, som ikke har god innsikt i advokatdommen og annen praksis, vil i en slik forhandlingssituasjon tenke at det i hvert fall ikke skal stå på betalingsevnen. Dersom forsikringsselskapet i en slik situasjon kan påberope seg foreldelse etter de vanlige regler, vil ikke også dette kunne oppfattes som en ren felle for skadelidte?

Formålet

I innlegget til Ramani og Jøstensen er det vist til at lagmannsretten (i den dommen som skal prøves), anså skadelidtes mulighet for å påberope skadevolders varsel som en tilfeldig fordel. Lagmannsrettens vurdering av dette spørsmålet var:

«For den som ikke har meldt noe krav, vil det også kunne virke hardt å bli rammet av foreldelse. Men her er det ikke grunnlag for å si at reglene om foreldelse virker som en «felle» på samme måte. De virker som vanlig, og uten at den som rammes har foretatt seg noe spesielt som kunne gi grunnlag for en forventning om at det ikke ville være nødvendig å avbryte foreldelse på vanlig måte. Tolkes bestemmelsen slik at varslingsregelen kommer til anvendelse også overfor en skadelidt som ikke har meldt krav, vil dette derfor være utenfor formålet til bestemmelsen. Tvert imot vil det gi den som ikke har meldt sitt krav en tilfeldig fordel, i strid med det som ellers følger av de alminnelige foreldelsesreglene.»

Lagmannsretten ser derfor ikke situasjoner der skadevolder allerede har varslet selskapet som en potensiell felle for skadelidte, og det virker sentralt for lagmannsretten at skadelidtes forventning ikke bygger på at skadelidte selv har foretatt seg noe spesielt overfor forsikringsselskapet. Men kan ikke en berettiget forventning også bygges på kjennskapen til at skadevolder allerede har sendt skademelding til selskapet? Er det utenfor formålet med bestemmelsen å redde en skadelidt som ikke har tenkt på å sende en blåkopi av skadevolders varsel, med det formelle at kravet også rettes mot selskapet?

Spørsmålet

I den konkrete saken syntes skadelidte ikke å ha vært kjent med at skadevolder hadde varslet selskapet sitt før senere, og det har nok hatt betydning for lagmannsrettens mer generelle uttalelse om betydningen av skadevolders varsel. I et slikt lys kan skadevolders varsel fremstå som en tilfeldig fordel for skadelidte. Det kan også gi en lite hensiktsmessig regel om en skal skille mellom de tilfeller der skadelidte har kjennskap til skadevolders varsel og der det ikke foreligger slik kunnskap.

Selskapet har likevel gjennom varselet fra skadevolder blitt orientert om saken, og kan regulere i forsikringsvilkårene på hvilken måte skadevolder skal holde selskapet orientert, evt. om selskapet selv skal ha en hånd på rattet under forhandlingene. I dag er det bl.a. en instruks til sikrede om at det ikke skal erkjennes ansvar uten selskapets samtykke. Trekker forhandlingene ut, kan selskapet sette i gang seksmånedersfristen, ved å sende en skriftlig melding til skadelidte om at foreldelse vil bli påberopt.

Spørsmålet som Høyesterett nå skal ta stilling til, blir vel da om ikke også disse situasjonene kan oppfattes å være en felle for skadelidte som lovgiver ønsket å unngå. Videre fremstår urimeligheten størst der skadelidte er kjent med at selskapet allerede er varselet, og kanskje blir det derfor de skadelidte som har kunnskap om skadevolders varsel som nå vil redde de skadelidte som ikke har det, ved at den generelle regel er at ett varsel til selskapet holder uansett.

Følgende ble uttalt under høringen den gang bestemmelsen kom (fra nå LTN), og som jeg syntes passer godt også her:

«Når først skaden er meldt til selskapet, er det ikke behov for firkantede foreldelsesregler til beskyttelse av skyldneren».

Artikkelforfatteren bistår først og fremst de skadelidte og sikrede.