Vi kan uten videre fastslå at vi er enige om det aktuelle rettskraftspørsmålet: Den som har fått dom for at et forhold er rettsstridig fordi det bryter med EMK, kan ikke deretter reise nytt søksmål for å få fastslått at det samme faktiske forholdet utgjør et grunnlovsbrudd.
Når Skoghøy tillegger meg en annen oppfatning, beror det på en feillesning som jeg får bære over med. Mitt poeng i tilsvaret 16. mai er at når Skoghøy mener det kan gis særskilt dom for grunnlovsbrudd ved siden av en dom for EMK-strid, er den naturlige konsekvensen at det etter en dom for EMK-strid kan reises nytt søksmål om grunnlovsbrudd (forutsatt at grunnlovspørsmålet ikke ble prøvd i den første saken). Denne konsekvensen er altså Skoghøy – med god grunn – ikke villig til å ta.
Praksis
Skoghøy søker i innlegget 15. mai å underbygge sitt standpunkt ved å vise til en rekke tidligere avgjørelser av Høyesterett. Ingen av dem har noen nærmere begrunnelse når det gjelder det aktuelle spørsmålet. Gjennomgående kom det ikke på spissen fordi det ikke var nedlagt noen uttrykkelig påstand om grunnlovsbrudd. Et mulig grunnlovsbrudd ble bare tatt opp som et rettslig grunnlag for påstanden, eller Høyesterett la på eget initiativ inn en henvisning til Grunnloven i domsslutningen. Praksis har variert uten noen grundig gjennomdrøfting.
Det var derfor med god grunn at Høyesterett gjorde en slik drøfting i HR-2024-826-A – med et annet utfall enn Skoghøy har tatt for gitt.
