I Rett24 20. januar fremmet tidligere riksadvokat Tor-Aksel Busch et lovforslag på sparket. Bakgrunnen for forslaget var 22. juli-terroristens første prøveløslatelsesbegjæring, og at han i likhet med andre forvaringsdømte kan fremme ny begjæring om prøveløslatelse ett år etter at det foreligger rettskraftig dom som nekter prøveløslatelse.

Les: Busch mener retten til å søke prøveløslatelse fra forvaring bør begrenses

I realiteten vil det kunne være snakk om en rettslig prøving av spørsmålet om prøveløslatelse hvert andre eller tredje år. Busch ønsker å gi retten adgang til å beslutte å utvide tiden til tre år før forvaringsdømte kan begjære seg prøveløslatt igjen, der retten mener det foreligger særlig stor gjentakelsesfare.

Snudd på hodet

Dette er ikke første gang Busch har ønsket å stramme inn reglene for de forvaringsdømte grunnet utslag i enkeltsaker. Etter at to som ble domfelt til forvaring for NOKAS- ranet ble prøveløslatt på minstetid av Høyesterett i 2014, fremmet Riksadvokatembetet lovforslag om at det ikke lenger skulle være et vilkår om en nærliggende gjentakelsesfare for å nekte prøveløslatelse fra forvaring. For Høyesterett mente faktisk Riksadvokatembetet at det ikke eksisterte et slikt vilkår. Det mente imidlertid Høyesterett, som lente seg på utvetydige forarbeidsuttalelser og fast rettspraksis (Rt. 2014 s. 934). Forslaget om lovendring er enn så lenge fortsatt kun et forslag.

Både lovforslaget fremmet i Rett24, og det mer formelle lovforslaget etter 2014-dommen, vitner etter min oppfatning om en utvikling i synet på hva forvaring skal være som er snudd på hodet fra forvaring ble innført som straffereaksjon i 2002. 

Forvaring ble det endelige resultatet etter flere tiår med rettspolitiske diskusjoner om hvordan man skulle sikre samfunnet fra de farligste forbryterne, og samtidig ivareta denne gruppens rettssikkerhet. En sentral innvending mot forvaring var at en vurdering av fremtidig farlighet er usikker. For å bøte på dette, var det en forutsetning for innføringen at usikkerheten skulle avbøtes med en løpende farevurdering på fullbyrdelsesstadiet. En forvaringsdømt kan altså holdes fengslet i anstalt så lenge det er en nærliggende fare for nye alvorlige straffbare handlinger. Foreligger det ikke lenger en slik fare, skal den domfelte løslates. Inntreffer denne endringen før tidsrammens utløp, skal løslatelse skje på prøve.  

Lovgivers forutsetning

For å sikre at forvaringsdømte ikke sonet kortere enn de som ble dømt til tidsbestemt fengselsstraff, ble det fastsatt i loven at retten bør fastsette en minstetid. Selv om det vil virke støtende i Breiviks tilfelle, er lovens system altså at den forvaringsdømte – etter endt minstetid – har sonet for de forbrytelser som er gjort. En fortsatt soning forutsetter en nærliggende fare for at nye alvorlige forbrytelser vil bli gjort. Lovgivers forutsetning om en løpende farevurdering på fullbyrdelsesstadiet vil imidlertid ha liten realitet dersom den forvaringsdømte ikke er sikret jevnlig rettslig prøvingsadgang. I Ot.prp.nr 87 (1993-1994) uttalte departementet:

«Departementet mener derfor, som Særreaksjonsutvalget, at farlighetsbedømmelsen må foretas på domstidspunktet, supplert av en løpende vurdering på fullbyrdelsesstadiet. En slik farlighetsvurdering vil gi et tilstrekkelig etisk grunnlag for en strafferettslig særreaksjon for tilregnelige på de vilkårene og med det innholdet departementet foreslår»

Forslaget om å hindre enkelte forvaringsdømte jevnlig rettslig prøving av om vilkårene for om tidsubestemt straff fortsatt er oppfylt, griper direkte inn i det som ble ansett som det etiske grunnlaget for hele forvaringsordningen.

Bekymringen for hvilke utslag en slik lovendring vil få, er ikke knyttet til Breivik. Det er grunn til å tro at en mulighet til å hindre stadige forsøk på å bli prøveløslatt vil gripes begjærlig av påtalemyndigheten og domstolen i også flere andre tilfeller, av frykt for å sløse bort knappe ressurser på saker som kan virke åpenbare. Man har friskt i minne utvidelsen av lagmannsrettens silingsadgang for de alvorlige straffesakene, som også bare skulle gjelde de åpenbare sakene, men som noe senere viste seg å gjelde over halvparten av anker i alvorlige straffesaker.

Liten pris å betale

De som vil lide under dette er de mest sårbare personene vi har i vår strafferettspleie. Det er den gruppen som ikke vet når eller om de slipper ut av fengsel. For disse er muligheten for å fremstille seg for en domstol med jevne mellomrom det som bærer tilværelsen. Den jevnlige rettslige prøvingen er også viktig for å sikre kontroll med at Kriminalomsorgen legger til rette for en progresjon i soningen. Ifølge tidligere direktør ved Ila fengsel Knut Bjarkeid og psykiatrinestor Randi Rosenqvist behandles forvaringsdømte nå som vanlige innsatte, som følge av et økende antall forvaringsdømte og ressurser som ikke følger med.

Den tidligere Riksadvokatens forslag til lovendring er for å hindre unødvendige rettslige prosesser. Utgangspunktet bør imidlertid være motsatt. Det er helt nødvendig at retten med jevne mellomrom kontrollerer om forvaringsvilkårene er oppfylt. Hele forvaringsinstituttets legitimitet er basert på denne adgangen.

At slike begjæringer enkelte ganger er fånyttes er en liten pris å betale.