Tiden er inne til å oppdatere regelverket for føring av sivile saker. 

Forklaringer avgis i retten under stort alvor, og falsk forklaring straffes strengt. Samtidig viser nyere forskning at forklaringer kan være svært upålitelige. Hukommelsen er en aktiv, dynamisk prosess. Opplevelser er oftest glemt og først under utspørring i retten dras de frem og refortolkes, ofte etter mange år. Den som spørres, kan la seg lede. Andre ganger kan forklaringen være bevisst manipulert.

At det nå er lovfestet at forklaringer tas opp i tingretten og brukes påny, er en klar fordel. Nøyaktigheten og påliteligheten øker, men det kommer med en betydelig kostnad: Verdifull tid for advokater og dommeren går med til å høre på lange opptak om forhold av begrenset betydning for sakens utfall.

Transkripsjoner og meldinger

Dersom opptakene suppleres med automatisk (maskindrevet) transkripsjon, vil store besparelser realiseres. Advokater og dommere er nok passe gode lyttere, men jurister som profesjon er dyktig til å håndtere dokumenter. Utdannelsen bygger på skriftlig informasjon hentet fra papir eller skjerm. Med automatisk transkripsjon av forklaringer vil advokatene under saksforberedelsen raskt «zoome inn» på det som er vesentlig for senere bruk, og begrense bruk og avspilling i retten.  Dette vil riktignok bare føre til besparelser i ankeinstansen, men det er viktig nok i seg selv – både for å legge til rette for riktigere avgjørelser og for å spare tid der.

For et veldig stort antall sivile saker er andre bevismidler enn forklaringer dominerende. Realbevis er en negativt avgrenset kategori – alle bevismidler som ikke er forklaringer. Vi tenker tradisjonelt på dokumenter, kart, fotos og tekniske prøver vurdert av eksperter (sakkyndige), men dette er en foreldet liste:

I dag er menneskelig kontakt via det talte ord drastisk redusert i forhold til det skrevne. Meldinger erstatter ikke bare brev og korrespondanse. De erstatter først og fremst muntlig kontakt. I stedet for å ta en telefon, sendes det en melding, som et eller annet sted blir lagret. Meldinger er derfor også mer pålitelige bevis enn etterfølgende parts- og vitneforklaringer; de dekker hva som i sanntid ble tenkt og «sagt».

Når alt lagres, kan man få tak i flere bevis. Interne vurderinger og kommunikasjon kan fremskaffes i ettertid. Isolert sett er dette et ubetinget gode. For avviklingen av rettssaker innebærer økt tilgang til bevis også praktiske utfordringer. Et stort råmateriale må bearbeides gjennom siling på forhånd. Provokasjoner og bevisfremleggelser blir viktigere.

Spørsmålet er dermed hvordan prosessreglene i vår tid bør utformes – både for å få faktisk sett riktigst mulige dommer og for å håndtere kostnadene bedre.

Muntlig dokumentasjon

Først om realbevis («dokumenter»): I dag er det mye høytlesing i norske domstoler. Tvisteloven bestemmer at det er tilstrekkelig at en advokat peker på de skriftlige bevismidler som er av betydning for saken. Imidlertid - så lenge selve prosessformen er muntlig, vil en advokat ikke ta sjansen på å «peke på» et dokument av viktighet og overlate tilegnelsen til dommeren selv.

Formidlingen av innholdet i meldinger og andre realbevis skjer derfor ved at advokatene leser opp fra skjermbilder eller dokumenter. Dette leder til mye «blading» til og fra – ofte fragmentarisk.

Spørsmålet er om slik muntlighet er en god måte for avlevering og tilegnelse av viktig informasjon. Det er det etter mitt syn klart ikke. Tilegnelsen av en kronologisk narrativ skjer bedre og enklere ved at tekster leses i rekkefølge enn ved  å lytte til at noe leses høyt.

Hvis bevismidlene i viktige saker forskyves fra bevismidlet «forklaringer» til bevismidlet «realbevis», må bevisføringen tilpasses den nye virkelighet. Det ville være langt mer rasjonelt om partene ble pålagt å fremstille sine realbevis kronologisk i er skriftlig hovedinnlegg forut for hovedforhandlingen. Det som må skrives, fordrer større refleksjon enn det som uttrykkes muntlig. Det er en grunn til at dommer avleveres i skriftlig form.

Skriftlige innlegg

En mulig innvending kan være at kontekst tapes. Dommere er gjerne skeptiske til advokatenes utvalg av hva som siteres – sikkert en sunn skepsis. Også denne innvendingen mestres lettere med digitale hjelpemidler. Ved å legge inn lenker til dokumentene, kan dommeren lett slå opp og orientere seg i konteksten.

Hva så med forklaringer? Dersom tidligere forklaringer inngår i sakens dokumenter i ankeinstansen, vil advokatens forutgående fremstilling i prosesskriv måtte omfatte også bruk av dem.

En omlegning må videre forutsette en plikt for begge sider til å presentere saken fullstendig på forhånd. I dag kan advokater nøye seg med å antyde hva de senere vil hevde i rettssalen. Fremleggelsen av omfattende juridiske utdrag kort før hovedforhandlingen som forvirrer dommer og motpart legger ytterligere sten til byrden. Muntlighetsprinsippet åpner for overrumpling. En langt bedre ordning vil derfor være at advokatene pålegges å utforme skriftlige innlegg som klart, fullstendig og via utdragshenvisninger viser hva de vil hevde.

En slik omlegning vil også føre til bedre integrasjon av faktisk og juridisk informasjon. Også bruk av rettskilder egner seg bedre for skriftlig fremstilling enn høytlesing. Gjennom utvalg av sitater, gjerne med lenker til vedkommende rettskilde, rasjonaliseres den prosess som forventes av dommeren selv, nemlig anvendelsen av gjeldende rett på sakens faktum.

Står for fall

Min konklusjon er at det i dag er mange grunner til omlegging: Riktig bruk av bevismidler, reell kontradiksjon, unnlatt overrumpling, fullstendighet og refleksjon skjer bedre før enn underveis i et rettsmøte. Konsekvensene av mine forslag peker dermed i én retning – muntlighetsprinsippet står for fall og erstattes av et hovedprinsipp om skriftlighet.

Betyr en slik omlegning at rettssaker blir papirtigre og dommere og advokater blir skrivebordsjurister? Det er ikke min hensikt. Det langt beste system er etter min erfaring at hovedprinsippet blir skriftlighet, men at det til slutt avholdes en kortere muntlig forhandling der advokatene oppsummerer sakens hovedspørsmål, går hverandre på klingen, og dommerne kan stille spørsmål.

En slik praksis følges i de høyere rettsinstanser i andre land og i overnasjonale domstoler. En kort avsluttende høring vil forhindre at advokatene «gjemmer seg» bak velskrevne i skriftlige innlegg. Fordi den er bedre forberedt, blir den mer opplysende og også underholdende.

De reformer som her er foreslått bygger på at  man også i sivile saker bruker de samme effektiviserende hjelpemidler som anvendes overalt ellers i samfunnet. I dag er prosessordningen for sivile saker preget av overdreven tidsbruk, men også feilbruk. Kostnadene blir deretter. I tillegg kommer at sannsynligheten for riktige dommer vil øke.

Bedre kostnadskontroll og riktigere avgjørelser er viktige gevinster i en rettsstat. Muntlighet har vært et middel til målet, ikke et mål i seg selv.