Avgjørelsen som nå ankebehandles i Høyesterett, ble avsagt av Hålogaland lagmannsrett i juli i fjor. Problemstillingen springer ut av en tvist mellom aksjonærene i et eiendomsselskap i Mo i Rana, tidligere Norsk Jernverk AS. To av aksjonærene krevde dom på at de hadde rett til å innløse aksjene i forbindelse med en kapitalutvidelse. Dette har utløst et mylder av tvister, hvorav flere er avgjort ved voldgift.
Voldgiftsretten det nå er snakk om, ble satt med høyesterettsdommer Borgar Høgetveit Berg, professor Margrethe Buskerud Christoffersen og managing partner i Wiersholm Stephan L. Jervell. I etterkant har de to aksjonærene krevd at avgjørelsen settes til side som ugyldig.
Rett24 omtalte saken i fjor sommer: Voldgiftsdommerens advokatkollega representerte parten – habil under dissens
Måtte vike sete
En som ikke får være med på å avgjøre denne saken, er høyesterettsdommer Christian Lund. Han var egentlig satt opp som én av de fem dommerne i avdelingen, men under saksforberedelsen fremkom det at hans ektefelle, tidligere Schibsted-topp Kristin Skogen Lund, er barndomsvenninne av Jervells ektefelle. De to er i den anledning blant drøyt 200 inviterte i ekteparet Jervells felles 60-årsdag i august.
De ankende partene krevde at Lund skulle vike sete, og pekte på at når saken handler om Jervells habilitet, så «er det krevende å forklare en utenlandsk eier at én av dommerne som skal pådømme saken» skal i Jervells 60-årslag.
Høyesterett la til grunn at terskelen for inhabilitet i en sak som dette er lavere enn den som gjelder for prosessfullmektiger, og skrev:
«Jervell og dommer Lund har aldri hatt noen nær relasjon og møtes nå gjennom felles kjente om lag en gang i året. Den vennskapsrelasjonen som er beskrevet, ville i utgangspunktet ikke gitt omverdenen rimelig og saklig grunn til å tvile på dommer Lunds upartiskhet. Men den omstendighet at dommer Lund er invitert til Jervells 60-års feiring, skaper likevel en særlig tilknytning dem imellom mens saken behandles og avgjøres i Høyesterett. Dette må i denne saken anses som en særegen omstendighet som objektivt sett er egnet til å svekke tilliten til dommer Lunds upartiskhet.»
Habilitetsspørsmålet som er kjernen i saken, har oppstått som følge av at en av Jervells kolleger i Wiersholm har representert den ene saksøkte i forbindelse med helt andre spørsmål, parallelt med at Jervell satt i voldgiften. Den andre av de to saksøkte mente dette måtte innebære at dommen skulle kjennes ugyldig i sin helhet.
Motparten motsatte seg dette, blant annet under henvisning til at de to saksøkte uansett hadde felles interesser i saken.
Mindretallet pekte på MP-tittelen
Flertallet i Hålogaland lagmannsrett la til grunn at hensynet til «allmenhetens tillit» ikke er like fremtredende i voldgiftssaker som i de alminnelige domstolene. Flertallet pekte dessuten på at klientforholdet var av begrenset betydning for Wiersholm, ettersom firmaet omsetter for milliardbeløp, mens det aktuelle klientforholdet kun var fakturert 1,9 millioner.
Dette er en vurdering som mindretallet ikke delte. Mindretallet påpekte at de store advokatfirmaene sjelden vil være økonomisk avhengig av enkeltklienter, og skrev videre:
«Et vesentlig poeng for mindretallet er for øvrig Jervells rolle i advokatfirmaet. Jervell er managing partner, altså toppsjefen i Wiersholm, og har tidligere vært både styreleder og styremedlem. Dette tilsier at Jervell må identifiseres mer med Wiersholm enn andre partnere og ansatte i advokatfirmaet. Dersom Jervell isteden hadde vært ansatt f.eks. som senioradvokat, ikke hadde vært en sentral lederskikkelse, og heller ikke hadde hatt noen personlig inntjening som følge av klientforholdet, kunne saken sett annerledes ut for mindretallet.»
I sluttinnleggene til Høyesterett skriver de ankende partene:
«Lagmannsrettens flertall kom til at advokat Jervell ikke var inhabil, begrunnet i subjektive forhold. En slik konkret vurdering som foretas av lagmannsrettens flertall er ikke egnet til å skape verken forutberegnelighet eller tillit. Flertallets vurdering samsvarer heller ikke med juridisk teori hvor det er bred enighet om at inhabilitet oppstår, i hvert fall som det klare utgangspunkt, i saker der dommerens nåværende advokatfirma har et løpende klientforhold til en av partene. Om lagmannsrettens flertall blir stående får vi svært uklare terskler for når inhabilitet inntrer ved løpende bistand til en av partene. For advokater som opptrer som voldgiftsdommere vil det heller ikke være nødvendig å opplyse om tilknytningsforholdet til en av partene. Som mindretallet påpeker (på side 22 i dommen), vil "De store advokatfirmaene [..] sjeldent være økonomisk avhengig av én enkelt klient."»
Ankemotparten støtter naturlig nok flertallsvurderingen fra lagmannsretten, og fremhever i sluttinnlegget at det generelle hensynet til allmenhetens tillit må ha en mindre fremtredende plass ved vurderingen etter voldgiftsloven:
«Ad hoc-voldgift er ingen samfunnsinstitusjon som på samme måte som de ordinære domstolene er henvist til å søke autoritet og legitimitet for sin virksomhet gjennom det generelle publikums tillit til virksomheten. Ad hoc-voldgift er en partsstyrt alternativ tvisteløsingsmetode, hvor voldgiftsretten oppnevnes for den enkelte sak. Partene har full anledning til å påvirke hvem som blir oppnevnt, og til å stille de spørsmål de har til kandidatens tilknytning til saken eller partene. Partene vil derfor som oftest ha gode forutsetninger for en mer inngående vurdering av om mulig inhabiliserende forhold utgjør en reell trussel mot upartiskhet og uavhengighet, og ved voldgift bør det derfor telle mer hvordan dette arter seg for partene enn for et mer generelt publikum.»
Det er satt av to rettsdager til behandlingen i Høyesterett, og lagmannsrettens dom finner du her.
