NAV-saken har til nå først og fremst omfattet eksport av sykepenger og arbeidsavklaringspenger. Et annet spørsmål er hvordan de norske reglene for eksport av dagpenger, altså ledighetstrygd, står seg mot EØS-prinsippene.
Disse ytelsene er i forordningen regulert på en annen måte en sykepenger, men er som alt annet underlagt de samme grunnleggende prinsippene om blant annet fri bevegelighet.
På bakgrunn av alt som er virvlet opp i Nav-saken, forela Trygderetten og Borgarting lagmannsrett hver sin dagpengesak for EFTA-domstolen. Avgjørelsen fra Luxembourg kom i fjor sommer. Der sa EFTA-domstolen at Norge ikke har noen EØS-rettslig plikt til å utbetale dagpenger til personer som reiser utenlands uten tillatelse.
Skiller seg fra de andre NAV-sakene
De to sakene ble imidlertid aldri anket videre til Høyesterett, så noen avklaring derfra er ennå ikke kommet. Nå blir dette endret. Tirsdag besluttet nemlig Høyesteretts ankeutvalg å henvise en sak som gjelder en person som var bosatt i Sverige mens han mottok dagpenger.
I beslutningen fra tirsdag skriver ankeutvalget:
«Utvalget tillater anken fremmet for så vidt gjelder lagmannsrettens lovanvendelse knyttet til om oppholdskravet i folketrygdloven § 4-2 er i strid med Norges EØS-rettslige forpliktelser.»
I den påankede dommen ble tiltalte funnet skyldig i forsettlig grovt trygdebedrageri av 222.000 kroner, og dømt til 60 dager betinget fengsel.
Dommen finner du her.
Den sentrale årsaken til at EFTA-domstolen vurderte dagpengene annerledes enn sykepengene, er at EU-lovgiver uttrykkelig har regulert bevegelsesfriheten til mottakere av dagpenger, i egne artikler i trygdeforordningen.
– En annen konklusjon forutsetter i realiteten at man mener særreglene i forordningen artikkel 63 og videre er i strid med hovedreglene om fri bevegelighet. Det kan det ikke være grunnlag for å hevde, uttalte profesor Halvard Haukeland Fredriksen ved UiB til Rett24 etter at avgjørelsen kom i fjor sommer.
Kritisert i Lov & Rett
Professoren Tarjei Bekkedal og Mads Andenæs ved UiO har derimot kritisert dommen, og argumentert for at en grunnleggende retten til fri bevegelighet skal utfylle trygdeforordningens koordineringsbestemmelser. Spørsmålet er altså om trygdeforordningens spesialbestemmelser om dagpenger regulerer dette uttømmende, eller om bevegelsesfriheten etter omstendighetene kan tenkes å innskrenke dem.
Les: Lærte man noe av trygdeskandalen?
I dommen som nå er sluppet inn til ankebehandling i Høyesterett, skrev Borgarting:
«Forsvarer har på vegne av A anført at folketrygdloven § 4-2 og oppholdskravet er i strid med Norges EØS-rettslige forpliktelser. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Det vises til Borgarting lagmannsretts dom 27. september 2021 (LB-2019-159381), som denne lagmannsretten slutter seg til hva gjelder den generelle drøftelsen av Norges EØS-rettslige forpliktelser. Dommen er kritisert av Tarjei Bekkedal og Mads Andenæs i LoR 2022 side 145-169. Lagmannsretten kan likevel ikke se at det er kommet fram noe under ankeforhandlingen som gir grunnlag for en annen rettslig vurdering.»
Forsvarer Jens Halvard Bratz sier at han vil peke på hvordan den digitale samfunnsutviklingen, og de store mulighetene for bevegelighet, har endret det reelle behovet for at en arbeidsledig befinner seg på den ene eller andre siden av riksgrensen.
– EFTA-domstolen kom i dagpengesakene til at trygdeforordningen avskjærer dagpengemottakernes mulighet til å påberope seg sin grunnleggende rett til fri bevegelighet, som i utgangspunktet følger av EØS-avtalens hoveddel. Det er ingen hemmelighet å si at forsvaret, på nåværende tidspunkt, ikke ubetinget deler dette synspunktet på gjeldende rett. Så blir det opp til Høyesterett å vurdere om forsvaret er tilstrekkelig overbevisende i sin argumentasjon, sier Bratz.
