I fjor var det én barnevernsak som slapp inn til behandling i Høyesterett. På de få ukene som er gått etter at EMDs storkammer i september avsa dom i Strand Lobben-saken, har ankeutvalget sluppet inn fire.

Tre av dem, alle sammen ankenektelser fra lagmannsretten, ble sluppet inn samtidig, av det samme ankeutvalget. Dette skjedde på onsdag i forrige uke. Den fjerde saken dreier seg om en omsorgsovertakelse og omfanget av samvær. Denne ble henvist 27. september.

I storkammerdommen fra september ble Norge av flertallet felt for å krenke retten til familieliv i en sak om tvangsadopsjon. Med denne dommen i mente, kan det nå se ut til at Høyesterett forbereder nye instruksjoner til underrettene.

Øie bekrefter

Justitiarius Toril M. Øie bekrefter overfor Rett24 at storkammeravgjørelsen fra sist måned utgjør bakgrunnen for det høye antallet barnevern-henvisninger fra ankeutvalget.

– Jeg har ikke selv vært i ankeutvalget i denne perioden, og kjenner ikke sakene personlig. Felles for sakene er imidlertid at det er argumentert med Strand Lobben-avgjørelsen i ettertid av at anken er innlevert, eller at sakene har berøringspunkter med spørsmål fra storkammeravgjørelsen. I den sammenheng har Høyesterett ønsket å ta flere avgjørelser til behandling, for å ha et bedre grunnlag for å trekke opp det litt større bildet i denne typen saker. Med flere saker, vil Høyesterett få et bedre grunnlag for å gi veiledning til domstolene om hvordan disse sakene nå skal behandles. 

– Er det aktuelt å forene noen av disse sakene til felles behandling, eller vil de bli vurdert én og én i avdeling?

– Det er et spørsmål som ikke er avgjort ennå, men det er selvsagt et tema vi må ta stilling til, opplyser Øie.

Ankesilingen

Professor Karl Harald Søvig ved UiB fremhever særlig at det er tre silingsavgjørelser blant de sakene som er sluppet inn. De tre sakene, som alle ble henvist på samme dag sist uke, gjelder alle spørsmålet om ankenektelse i lagmannsretten.

– Det interessante er at disse sakene ikke nødvendigvis gjelder selve hovedavgjørelsene i de aktuelle sakene, men at det gjelder silingsadgangen. Dette er jo ett av de ømme punktene som ikke er adressert i Strand Lobben. Den silingspraksisen vi har, medfører ofte at tingretten er siste instans i denne typen saker. Ankenektelse er en beslutning med store konsekvenser, og den skjer skriftlig uten full prøving. Da er det ekstra viktig å ha oppmerksomhet på dette, spesielt når vi vet at antall omsorgsovertakelser har økt det siste tiåret.

– Hva kommer det av da?

– Si det, det er nok et samvirke av faktorer. Det er neppe grunn til å tro at barn behandles dårligere, så man kan jo spekulere på om oppmerksomheten er blitt større, eller på om samfunnets terskel for hva som kan begrunne omsorgsovertakelse er blitt lavere.

Midlertidighet

Søvig peker også på at det virkelig store spørsmålet i Strand Lobben gjelder hvordan norske myndigheter skal vurdere spørsmålet om midlertidighet ved omsorgsovertakelser. Norsk praksis har i stor grad vært innrettet mot at det beste for barnet er stabilitet i hvem som er omsorgsperson. Det er derfor normalt blitt lagt opp til at omsorgsovertagelser blir langvarige. Dette påvirker igjen omfanget av samvær.

– EMD har gjentatte ganger sagt at en omsorgsovertagelse skal være midlertidig. I norske domstoler har man stort sett lagt til grunn at det skal være et langvarig tiltak. Det er jo grunn til å reflektere over EMDs standpunkt her, for det kan jo ikke være riktig at omsorgsovertakelse alltid skal være midlertidig. Noen ganger har foreldrene så store problemer at det ikke vil være bra for barnet om man legger opp til en prosess som har gjenforening som målsetning, sier Søvig.

Foreldrenes beste

Det kanskje mest radikale punktet i Strand Lobben-avgjørelsen, kommer der flertallet skriver at norske domstoler har fokusert for ensidig på barnet, uten å balansere dette mot hensynet til foreldrene:

«the domestic authorities did not attempt to perform a genuine balancing exercise between the interests of the child and his biological family (...), but focused on the child’s interests instead of trying to combine both sets of interests, and moreover did not seriously contemplate any possibility of the child’s reunification with his biological family.»

– Sitatet viser at EMD også har gått inn på den substansielle vurderingen, altså avveiningen mellom barnets behov for stabilitet og ønsket om gjenforening. Et annet sentralt spørsmål vi må diskutere, er sakkyndiges rolle i barnevernsaker. Både hvilken innflytelse de har, og hvordan domstolene skal forholde seg til de uttalelsene som fremlegges, sier Søvig.

– Den diskusjonen kan kanskje minne litt om den diskusjonen vi hadde for noen år siden, om bruken av sakkyndige i utilregnelighetsspørsmålet i straffesaker?

– Ja, det er en parallell problemstilling.

Det aktuelle avsnittet, om balansen mot hensynet til foreldrene, er en lære de fire dommerne i mindretallet tar avstand fra, i det de blant annet skriver at «domestic authorities should not, in our view, be criticised for having “focused on the best interests of the child”». Og videre:

«In sum, this is a case where it is hard to avoid the conclusion that the majority dislike the outcome of the case at the domestic level and have sought to address the substantive objections or misgivings under the guise of procedural shortcomings.»

Dette er EMD-katalogen

I Strasbourg har en omfattende katalog av klager mot Norge hopet seg opp, i påvente av storkammerdommen. EMD har kommunisert totalt 27 klager. Fire av dem er avgjort, med to fellelser som resultat.

En gjennomgang Rett24 har gjort av samtlige klager, viser at av de resterende 23 klagene handler 

  • 8 klager om tvangsadopsjon
  • 9 klager om omsorgsovertakelse
  • 3 klager om manglende tilbakeføring etter omsorgsovertakelse, og
  • 3 klager kun om omfanget av samvær etter omsorgsovertakelse. Omfanget av samvær er ellers tema i totalt 12 av de 23 klagene.

To av klagene i materialet gjelder forskjellige avgjørelser i samme underliggende barnevernsak.