«Når ble organiseringen av den dømmende makt en del av det kommunale selvstyret?»

Den nye regjeringens ambisjon om å reversere domstolsreformen kan koste rettsstaten dyrt. Vår bekymring handler ikke primært om bortkastede millioner på midlertidige sammenslåinger eller dyrere drift. Valgordninger er til for å gi demokratiet en angrefrist. Politikere er i sin fulle rett til å omdisponere offentlige midler. Vår største bekymring handler om domstolenes viktigste kapital: Tillit.

Politisk kasteball

En reversering av domstolsreformen fremstår som en politisk maktdemonstrasjon, der den dømmende makt blir holdt for narr. Et problem med slik styring er at kvalitets- og utviklingsarbeid i domstolene blir handlingslammet. Et annet problem er at det svekker tilliten til Domstoladministrasjonens og domstolenes uavhengighet fra politiske myndigheter.

Stabilitet i lovgivningen og et rettslig rammeverk som er klart og forutsigbart er viktige rettsstatlige hensyn. Dette hensynet står særlig sterkt for sentrale samfunnsinstitusjoner som domstolene. Kamper og omkamper om organiseringen av domstolene kjennetegner vanligvis rettsstater i krise. Europarådet har i nylige evalueringer av domstolsreformer i Ukraina og Romania fremhevet sammenhengen mellom stabilitet i rettsvesenet og dets uavhengighet (se her avsn. 33-34 og her avsn. 14). I uttalelsen mot Ukraina er det uttrykkelig påpekt at en domstolsreform etter et politisk maktskifte kan svekke tilliten til domstolenes uavhengighet. 

Dette betyr naturligvis ikke at domstolene kan være fritatt for endringer i struktur, plassering, arbeidsforhold, teknologi osv. Problemet oppstår når domstolene blir en brikke i et politisk spill, der skiftende regjeringer reverserer reformene til forgjengerne. Da skapes det et inntrykk av at domstolene er et hvilket som helst offentlig organ som flyttes og organiseres på grunnlag av politiske hensyn. Vi risikerer en situasjon der dommere og domstolsledere må holde seg inne med politikere for å sikre egne arbeidsplasser, karriere eller arbeidsforhold. Her vil vi minne om det grunnleggende: Domstolene er ikke et hvilket som helst offentlig organ. Domstolene, fra den minste tingretten til Høyesterett på toppen, er en statsmakt som skal kontrollere de politiske myndighetene. Domstoladministrasjonen ble opprettet for å holde politiske myndigheter på tilbørlig avstand i organisatoriske spørsmål.

Vi tviler ikke på at regjeringspartienes standpunkt i regjeringserklæringen bygger på en ekte overbevisning om at reversering av domstolsreformen er til det beste for domstolene og for publikum. Men domstolenes uavhengighet og upartiskhet handler om inntrykket sett utenfra. Det er i dette inntrykket tilliten til domstolene bygges. Derfor bør den nye regjeringen og stortingsflertallet trå varsomt. Fremfor en rask reversering av domstolsreformen, bør reformen heller få sette seg. Deretter bør regjeringen gjennomføre en bred evaluering av reformen på grunnlag av erfaringer. 

Kommunal vetorett?

I regjeringserklæringen er det laget en finurlig unntakshjemmel: Sammenslåtte domstoler skal få bestå «der domstolsleiar, kommunane i rettskretsen og dei tilsette gjennom sine tillitsvalde er samde om å oppretthalde dagens struktur». En ting er hvordan en slik enighet skal oppnås i praksis. Skal alle domstolsledere, kommuner og tillitsvalgte ha vetorett mot å oppløse sammenslåtte domstoler?

Et annet og mer prinsipielt spørsmål er hvorfor kommunene skal ha et ord med i laget. Vi er kjent med at ordførere i Trøndelag nå trygles av sorenskriveren om å la den sammenslåtte domstolen få bli. Når ble organiseringen av den dømmende makt en del av det kommunale selvstyret?

Utfasing av enedommerembetene

Domstolsreformen faset ut de siste 15 enedommerembetene i Norge slik at alle domstoler ble kollegiale organisasjoner med flere faste dommere. Arbeidet med å gå fra en enedommermodell til kollegiale domstoler har pågått siden 1980-tallet gjennom flere domstolsreformer. Regjeringsplattformen synes å erkjenne at enedommerembetene er en utfordring og vil få utredet «korleis mindre domstolar kan styrkjast for å gjere dei mindre sårbare».

Vi tør minne om at flertallet i Strukturutvalget for herreds og byrettene i 1999 besvarte dette spørsmålet slik: «...for å møte de krav som i fremtiden må stilles til førsteinstansdomstolenes faglige kompetanse, er [det] nødvendig å gå bort fra enedommerembetene og etablere førsteinstansdomstoler som består av flere dommere.» (NOU 1999:22 pkt. 3.3). Sammenslåing av domstoler for å bedre rettsikkerheten og uavhengigheten er ikke et moderne påfunn fra Domstolkommisjonen. Vi har til gode å se noe bedre alternativ. Det å ha en «fastdommer» nær deg er verken like nødvendig eller like attraktivt som å ha en fastlege i nærheten.

Nye domstoler må få nye ledere

Daværede justispolitisk talsperson for Sp, Jenny Klinge, uttalte til Rett24 i april: «Vi går til valg på å gjenopprette domstolene som nå slås sammen. Og en del av planen er å gjeninnsette de domstollederne som nå blir avsatt». Klinge kan vanskelig få det slik hun vil.

Regjeringen står ikke fritt til å gjeninnsette de tidligere sorenskriverne i sine gamle lederstillinger. En oppløsning av sammenslåtte domstoler betyr formelt at nye domstoler opprettes. Dette krever ny ansettelse av domstolledere etter reglene i domstolloven. Tidligere domstolledere må søke de nye lederstillingene på lik linje med andre og uten garanti for å få stillingen. Regjeringen er ikke formelt bundet av Innstillingsrådets innstilling, men handlingsrommet er begrenset av en etter hvert rikholdig rettspraksis fra EMD om dommerutnevnelser. En fravikelse av Innstillingsrådets innstilling eller etablering av en ad hoc-prosedyre vil lett få et politisk preg og komme i faresonen etter EMK.

Regjeringserklæringen setter altfor mye på spill når det likevel er klart at ingenting kan bli som før. Om regjeringen er blind for dette, får vi sette vår lit til Stortinget.