Når gjelder hvitvaskingsloven for advokater?

Hvitvaskingsloven (hvvl.) gjelder for advokater «når de bistår ved planlegging eller utføring av transaksjon for klient i forbindelse med» blant annet kjøp og salg av virksomhet, se § 4. Loven sier ikke hva som ligger i dette bistandsalternativet, og andre kilder spriker. Lovens særlige unntaksregler for advokater kan tilsi at lovens virkeområde for advokater begrenses.

Sentrale tiltak for å nå lovens formål er at det skal gjennomføres kundetiltak som skal identifisere kunden, se §§ 10 til 14. Dersom kundetiltak ikke kan gjennomføres eller følges opp, skal kundeforholdet ikke etableres eller opprettholdes, og transaksjoner ikke utføres, se §§ 21 og 24. Det kan oppstå plikt til å oversende opplysninger til Økokrim, se § 26.

For advokater er det gjort unntak fra disse helt sentrale bestemmelsene når advokater «fastslår en klients rettsstilling eller bistår en klient i forbindelse med rettergang» – driver «egentlig advokatvirksomhet», se §§ 21(2), 24(5) og § 26(2). Unntakene må ses i sammenheng med retten til å kunne få fortrolige advokatråd.

Lovens ordlyd og system

Lovens ordlyd og system tilsier at loven gjelder for advokater innenfor de rammene som er gitt i § 4 annet ledd bokstav c, men at det gjøres unntak fra viktige regler i §§ 21, 24 og 26 når advokaten driver «egentlig advokatvirksomhet».

Det er imidlertid et problem at loven ikke klart angir grensen for det bistandsalternativet som kan bringe advokaten inn i lovens regelverk.

Det kan argumenteres for at ordene «bistår ved planlegging eller utføring av transaksjon» innebærer en begrensning av lovens virkeområde. Hadde ordlyden i stedet vært «når de [advokater m.fl.] bistår i forbindelse med» kjøp og salg av virksomhet m.m., ville det vært mer nærliggende at enhver bistand knyttet til kjøp og salg av virksomhet m.m. skulle være omfattet av loven.

Fire forfattere – tre syn

I Rui, Holm Ringen og Frivold Rørholt: Hvitvaskingsloven. Lovkommentar, er de tre forfatterne ikke enige om lovens anvendelsesområde på den egentlige advokatvirksomhet, se kommentarene til § 4(2) bokstav c. Blant annet med henvisning til at det bør være sammenfall mellom rapporteringsplikten etter § 26 og lovens anvendelsesområde, konkluderer Rui med at «oppdrag som omfatter rettslig rådgivning, faller utenfor hvitvaskingslovens anvendelsesområde for advokater og rettshjelpere. Loven gjelder for disse yrkesgruppene kun når de utfører arbeidsoppgaver uten rettslig rådgivning, og som utføres også av andre yrkesgrupper som er rapporteringspliktige etter hvitvaskingsloven.»

Holm Ringen og Frivold Rørholt er ikke enige med Rui. Men hos disse forfatterne savner jeg en nærmere drøftelse av når man som advokat er innfor bistandsalternativet.

I Trøbråtens kommentarer til hvvl. § 4 på Karnov slutter hun seg verken til Holm Ringen og Frivold Rørholt, eller til Rui. Kommentaren ligger nok tettere opp mot de to første enn konklusjonen til Rui. Også hos Trøbråten savner jeg en nærmere drøftelse bistandsalternativet, selv om hun skriver at «[D]et er ingen nedre grense for hva som anses som «bistand». I større transaksjoner, hvor en norsk advokat eksempelvis bare bistår med arbeids- eller pensjonsrettslige problemstillinger for ansatte i en norsk filial som omfattes av transaksjonen, vil den norske advokatens bistand omfattes.»

Veiledning fra Tilsynsrådet

I veilederen fra Tilsynsrådet for advokatvirksomhets fra 2024 står det at «[S]pørsmålet advokaten og rettshjelperen må stille seg er: Kan mitt arbeid for klienten ende med en transaksjon? Hvis svaret på dette spørsmålet er ja, og man er innenfor de saksområder som listet opp i hvitvaskingsloven § 4 annet ledd bokstav c), kan oppdraget utvikle seg slik at man på et tidspunkt i prosessen vil være innenfor lovens virkeområde».

Her anerkjennes det at noe advokatarbeid kan stå i en faktisk sammenheng med en fremtidig transaksjon, uten at denne sammenhengen rettslig er tilstrekkelig til at hvvl. gjelder for arbeidet. Men veilederen gir ikke konkret veiledning om når den tilstrekkelige rettslige sammenhengen inntrer. Dette bekrefter regelverkets uklarhet.

Utilfredsstillende uklarhet

Kommer man inn under hvvl. gjelder det blant annet regler om risikovurdering, kundekontroll og tilsyn. Det kan ilegges overtredelsesgebyr på inntil 9 millioner kroner, se § 49.

Det er lite tilfredsstillende at et regelverk som kan lede til betydelige sanksjoner ikke har mer presise regler for når reglene gjelder.

Etter min mening må hvvls. anvendelse på advokater særlig ses i lys av unntaksreglene for «egentlig advokatvirksomhet». Når loven selv gjør unntak fra reglene om transaksjonsstans, avvikling av klientforhold og rapportering når man er i kjerneområdet for fortrolig advokatrådgivning, bør det få betydning for hvor langt man skal strekke lovens anvendelse på advokater. Ellers kan regelverket pålegge omfattende plikter i situasjoner der flere av lovens sentrale virkemidler ikke får anvendelse.

Om det er grunnlag for å gå så langt som Rui konkluderer med, at hvvl. ikke gjelder for advokatoppdrag som omfatter rettslig rådgivning, er for meg usikkert.

Og til slutt; det er ikke bare reglene i hvvl. som skal forebygge at advokater involveres i hvitvasking og terrorfinansiering. Straffeloven § 337 om hvitvasking og § 135 om terrorfinansiering gjelder også for advokater. Både medvirkning til og forsøk på brudd på disse bestemmelsene er straffbare. For hvitvasking er også uaktsom overtredelse straffbar, se straffeloven § 340. Disse straffebestemmelsene er i seg selv grunn til at advokater bør kjenne sine klienter og risikovurdere transaksjoner advokaten bidrar til. Det kan argumenteres for at disse straffebestemmelsene reduserer behovet for å strekke anvendelsesområdet for hvvls. regler på advokater.