I april besluttet Høyesterett at de avgjørende EØS-spørsmålene i Nav-saken skal forelegges for EFTA-domstolen. Partene fikk frist til 8. mai for å komme med innspill, og i juli ble spørsmålene oversendt. Resultatet ble et 35 sider langt dokument, med hele 16 spørsmål om forståelsen av trygdedirektivene. Dette er betydelig mer enn normalt.
Normal prosedyre er at andre europeiske interessenter har mulighet til å levere skriftlige innlegg til spørsmålene. Fristen for dette gikk ut fredag i forrige uke, og Rett24 får fra EFTA-domstolen opplyst at det er levert totalt fem såkalte «written observations». Disse kommer fra:
- EU-Kommisjonen,
- ESA,
- setteriksadvokaten,
- regjeringsadvokaten, og
- forsvarer
Høring i november
Det er med andre ord ingen andre stater i EØS-området som har levert synspunkter på de spørsmålene Høyesterett har stilt i forbindelse med tolkningen av trygdedirektivet og retten til fri bevegelighet etter EØS-avtalen. Rett24 har bedt om innsyn i dokumentene, men har foreløpig ikke fått det. Hva de forskjellige partene mener om de forelagte spørsmålene, er derfor ikke kjent, enn så lenge.
Registrar ved EFTA-domstolen, Ólafur Einarsson, opplyser at den muntlige høringen i saken nå er planlagt til 26. november.
– Vi å ta forbehold om at dette er en tentativ dato, men det skal antagelig mye til før det blir endringer i dette. Høringen vil bli streamet, slik at interesserte vil kunne følge den, sier Einarsson.
Den underliggende saken som er blitt plukket ut til å være EØS-rettslig prøveklut, er den ene Nav-dommen som er blitt reelt behandlet i Høyesterett. I dommen fikk en mann i midten av 60-årene 75 dagers fengsel for grovt uaktsomt, grovt bedrageri. Årsaken var at han hadde vært i Italia mens han fikk arbeidsavklaringspenger. Noe av det som gjør saken særlig interessant, er at gjerningsbeskrivelsen strekker seg på begge sider av av det omstridte knekkpunktet i 2012.
Spørsmålene
Hele foreleggelsen fra Høyesterett finner du her. De 16 spørsmålene til EFTA-domstolen, slik de fremkommer i dokumentet, lyder slik:
Spørsmål 1: Skal begrepet «sickness benefits», jf. artikkel 4(1)(a) i forordning 1408/71, tolkes slik at det omfatter en ytelse som arbeidsavklaringspenger?
Spørsmål 2: Skal artikkel 22 i forordning 1408/71, eventuelt artikkel 19, tolkes slik at den kun gir rett til å motta kontantytelser ved bosetting (residence) i en annen EØS-stat enn den kompetente stat, eller omfattes også kortere opphold som i foreliggende sak?
Spørsmål 3: Dersom også kortere opphold som i foreliggende sak omfattes, skal artikkel 22 i forordning 1408/71 og dens henvisning til tillatelse fra den kompetente institusjon, eventuelt artikkel 19, fortolkes slik at den kompetente stat kan gjøre retten til å medta 14 arbeidsavklaringspenger betinget av at vedkommende har søkt om og fått tillatelse til å oppholde seg i en annen EØS-stat?
Spørsmål 4: Dersom forordning 1408/71 ikke ga rett til å medta arbeidsavklaringspenger under opphold i en annen EØS-stat, eventuelt ikke uten tillatelse fra den kompetente institusjon i henhold til nasjonale regler, må det også vurderes om de nasjonale reglene faller inn under andre EØS-reglers anvendelsesområde?
Spørsmål 5: Kommer EØS-avtalen artikkel 28 eller 36 til anvendelse i en situasjon hvor en borger av en EØS-stat har kortere fritidsopphold i en annen EØS-stat?
Spørsmål 6: Hvis svaret er ja, utgjør det en restriksjon av bevegelsesfriheten etter EØS-avtalen artikkel 28 eller artikkel 36 at nasjonal lov fastsetter følgende vilkår:
- (i) At ytelsen bare kan gis i en begrenset periode, som i henhold til administrative rundskriv vanligvis ikke kan overskride fire uker per år, og
- (ii) at utenlandsoppholdet er forenlig med gjennomføring av fastsatte aktivitetsplikter, og ikke hindrer den kompetente institusjonens oppfølgning og kontroll, og
- (iii) at vedkommende må søke og få tillatelse fra den kompetente institusjon (og kontroll av oppfylt søknadsplikt ved meldekort)?
Spørsmål 7: Dersom vilkår (i) utgjør en restriksjon, kan vilkåret rettferdiggjøres som en generalisert ivaretakelse av hensynene som ligger bak vilkår (ii), dvs. sikre gjennomføring av fastsatte aktivitetsplikter samt oppfølgning og kontroll?
Spørsmål 8: Hvis vilkår (i) ikke kan rettferdiggjøres og vilkår (ii) og (iii) utgjør en restriksjon, kan vilkår (ii) og (iii) rettferdiggjøres ut fra samme hensyn?
Spørsmål 9: Hvis vilkår (ii) og (iii) kan rettferdiggjøres, er det forenlig med EØS-avtalen artikkel 28 og 36 at en person som har unnlatt å søke og få tillatelse til å medta ytelser til en annen EØS-stat, og som gir den kompetente institusjon uriktige opplysninger om oppholdssted, kan bli pålagt å tilbakeføre ytelsen som derved er ulovlig ervervet etter nasjonal rett?
Spørsmål 10: Hvis ja, er det forenlig med EØS-avtalen artikkel 28 og artikkel 36 at vedkommende kan bli ilagt strafferettslige sanksjoner for å ha forledet den kompetente institusjon til uriktige utbetalinger ved å gi uriktige opplysninger?
Spørsmål 11: Hvis svaret på spørsmål 5 er nei, kommer direktiv 2004/38 artikkel 4 eller 6 til anvendelse i en situasjon hvor en borger av en EØS-stat har kortere fritidsopphold i en annen EØS-stat? I den utstrekning artikkel 6 skulle komme til anvendelse, pålegger denne bestemmelsen hjemstaten forpliktelser? Hvis artikkel 4 eller 6 kommer til anvendelse og kan påberopes overfor hjemstaten, stilles tilsvarende spørsmål som spørsmål 6 til 10 i den utstrekning de passer. 15 7.2 Spørsmål om rettstilstanden etter 1. juni 2012
Spørsmål 12: Skal begrepet «sickness benefits», jf. artikkel 3(1)(a) i forordning 883/2004, tolkes slik at det omfatter en ytelse som arbeidsavklaringspenger?
Spørsmål 13: Skal begrepet «staying» i forordning 883/2004 artikkel 21(1), som defineres som «temporary residence» i artikkel 1(k), tolkes slik at det omfatter ethvert kortvarig opphold i annen EØS-stat som ikke utgjør bosettelse, inklusive opphold som i foreliggende sak?
Spørsmål 14: Hvis ja, skal forordning 883/2004 artikkel 21 tolkes slik at den kun omfatter situasjoner hvor den medisinske diagnosen er stilt under oppholdet i den andre EØS-staten, eller også situasjoner – som i foreliggende sak – hvor diagnosen er anerkjent av den kompetente institusjon før utreise?
Spørsmål 15: Hvis artikkel 21 kommer til anvendelse i en situasjon som i foreliggende sak, skal bestemmelsen, herunder betingelsen om «in accordance with the legislation it applies», tolkes slik at den kompetente EØS-staten kan opprettholde følgende vilkår:
- (i) At ytelsen bare kan gis i en begrenset periode, som i henhold til administrative rundskriv vanligvis ikke kan overskride fire uker per år, og
- (ii) Utenlandsoppholdet er forenlig med gjennomføring av fastsatte aktivitetsplikter, og ikke hindrer den kompetente institusjonens oppfølgning og kontroll, og
- (iii) At vedkommende må søke og få tillatelse fra den kompetente institusjon (og kontroll av oppfylt søknadsplikt ved meldekort)?
Spørsmål 16: Dersom artikkel 21 er til hinder for vilkår (i), men ikke (ii) og (iii), faller (ii) og (iii) inn under anvendelsesområdet av andre EØS-regler, jf. spørsmål 4 følgende?
.png.jpeg?quality=85)
.jpg.jpeg?quality=85)
