Mandag overleverte Nav-utvalget sin delrapport om EØS-retten i trygdesaken. I rapporten sier utvalget både at det støtter hovedkonklusjonen fra i høst, om at EØS-retten gir rett til sykepengeeksport, og at staten har rett til å kreve søknad før man reiser.

En søknad kan imidlertid ikke avslås uten et EØS-rettslig holdbart grunnlag, og EØS-retten vil etter omstendighetene gi rett til å motta sykepenger under opphold i utlandet. Måten det norske søknadsregimet har vært praktisert på, har ikke i tilstrekkelig grad tatt hensyn til de grunnleggende frihetene i EØS-retten.

Annonse

Ledige stillinger i vårt team for Kapitalforvaltning og Finansregulatorisk

Dette ser ut til å være kjernen i delutredningen som ble avgitt onsdag.

Les utredningen her

– Hovedkonklusjonen er i tråd med det myndighetene har lagt til grunn for det pågående oppryddingsarbeidet. Det var riktig å trekke i nødbremsen i fjor høst, sier arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen i en pressemelding, og legger til:

– Navs opprydding fortsetter, tilbakebetalingene og tilbud om fri rettshjelp til dem som er berørt av feilen fortsetter. Å ivareta de berørte er det aller viktigste i denne saken.

Av utredningen fremkommer at utvalget ikke bygger konklusjonen på den mye omtalte artikkel 21 alene, men på den alminnelige bevegelsesfriheten for arbeidstakere:

«Drøftelsene har vist at artikkel 21 ikke gir medlemmet en ubetinget rett til å motta trygdeytelser der vedkommende befinner seg i en annen EØS-stat enn trygdestaten. Bestemmelsen forbyr ikke trygdestaten å stille krav om forhåndstillatelse eller meldeplikt ved reise utenlands. EØS-retten er imidlertid til hinder for at kontantytelser nektes eller reduseres utelukkende med den begrunnelse at vedkommende oppholder seg i en annen EØS-stat.»

Hvilke konsekvenser dette vil få for straffesaker der domfelte har reist uten å søke, og deretter oppgitt uriktige opplysninger om at vedkommende er i Norge, er ikke berørt i denne utredningen. Det er fra tidligere kjent at mange av bedrageridommene er basert på at den trygdede feilaktig har opplyst at de oppholdt seg i Norge mens de mottok stønad.

I utredningen skriver utvalget at kravet om opphold i Norge for å motta sykepenger er begrunnet i hensyn EØS-retten anerkjenner. Dette begrunnes i at kontrollmetodene er basert på at medlemmet befinner seg i Norge, og at det derfor er nødvendig å vite hvor vedkommende er:

«Utvalget antar derfor at et krav om forutgående søknad for å ha rett til å motta sykepenger under opphold i utlandet av en viss varighet, som et utgangspunkt er forenlig med EØS-retten.»

Ettersom utvalget lener seg på bakgrunnsretten om de fire friheter, og ikke artikkel 21, mener utvalget at også praksis fra før 2012 må gjennomgås. 

Derimot mener utvalget at det etter norsk rett, før 1. januar 2018, ikke nødvendigvis var adgang til å kreve søknad for eksport av arbeidsavklaringspenger til utlandet.

«Utvalget påpeker at dersom man legger til grunn Arbeids- og sosialdepartementets oppfatning av gjeldende rett forut for lovendringen som trådte i kraft 1. januar 2018, synes usikkert om det, helt uavhengig av EØS-rettens krav til norsk rett, var hjemmel for å trekke tilbake arbeidsavklaringspenger utelukkende av den grunn at medlemmet oppholdt seg i utlandet uten forutgående tillatelse. Langt mindre var det hjemmel for å straffe for dette.»

Et mindretall i utvalget, bestående av Finn Arnesen og Asbjørn Strandbakken, mener retten til eksport av sykepenger kan bygges på tjenestefriheten i EØS-retten. Det vil i så fall bety at retten til eksport, om enn etter søknad, har vært den samme siden 1994.

Utvalget er ikke enig Karl Arne Utgårds syn, om at arbeidsavklaringspenger fram til 2018 overhodet ikke falt inn under trygdeforordningen:

«Utvalget er etter dette kommet til at syke- pleie- og arbeidsavklaringspenger er «kontantytelser» som gis ved «sykdom». Adgangen å motta ytelsene under reise i EØS må derfor vurderes mot forordningenes regler for disse ytelsene. Utvalget noterer at norske myndigheter har gitt uttrykk for det samme synet i erklæringer gitt i medhold av forordning 883/2004 artikkel 9,44 og registrerer samtidig at det finnes andre syn på dette spørsmålet.»