Uavhengige domstoler er blant rettsstatens nøkkelinstitusjoner, en dom kan bety mye for partene, og den kan legge føringer for senere saker. Blir det ikke da et paradoks at våre domstoler spiller en så beskjeden praktisk rolle og at samfunnet tilsynelatende klarer seg bra uten deres hjelp?

I Norge er mer enn fire av fem rettssaker straffesaker. Mediedekningen bidrar til å tegne et bilde av domstolene som sentrale samfunnsaktører. Men bortsett fra i de mest alvorlige sakene er domstolenes relative rolle i strafferetten synkende. I stedet blir de fleste saker avgjort ved forelegg, betinget påtaleunnlatelse eller forvaltningssanksjon.

Domstolenes andre store arbeidsfelt er «barnerelaterte» saker (barnevern, foreldretvister…), sakstyper der det slett ikke er åpenbart at deres prosessform er til barnas beste.

Mekling

Når disse to saksområdene trekkes fra, blir det rundt 1 av 10 tingrettssaker igjen til alle andre livsområder. Antall slike saker blir stadig mindre.

I februar 2022 skrev Rett24 at en av fem sivile saker var blitt borte på fem år. Årets oppslag lød «Færre og færre bruker domstolene – på seks år er hver fjerde tvistesak forsvunnet». DA-direktør Sven Marius Urke fant utviklingen bekymringsfull, påpekte «at domstolene er en kostbar måte å løse konflikter på», og fremhevet deres «manglende evne til å tilby dommere med spesialistkompetanse på det aktuelle livsområdet». Dette stemmer med dogmene om generalistdommer, muntlighet og bevisumiddelbarhet.

Urke trekker spesielt frem mekling som remedium mot kostbare rettssaker. Men mekling i domstolregi forutsetter jo at saken allerede har kommet inn. Dette skjer stadig sjeldnere.

Antall tvistesaker er ikke bare synkende, men allerede lavt sammenlignet med både rimelige anslag over antall tvister i et komplisert samfunn og antall rettssaker i mange andre land. I Norden er det antallet «rene» tvistesaker i Finland (rundt 130 per 100 000) som ligger oss nærmest. Men for førsteinstansdomstolene sett under ett er bildet et helt annet. Mens norske tingretter behandler noen hundre forvaltningssaker i året, behandler de finske forvaltningsdomstolene rundt 25 000 slike saker. Organer og prosessform er ulike, men tallene sier også noe om domstolenes rolle i samfunnet.

Kostnadsnivået

Urke reflekterer domstolverdenens egen bekymring for kostnadsnivået i sivile rettssaker. Kostnadene skyldes ikke primært advokatsalærene, men at en prosessform med stor vekt på muntlighet og bevisumiddelbarhet gjør partene avhengig av advokat. De kostnadene en part risikerer å pådra seg, står altfor lett i misforhold til både tvistegjenstanden og til partens egen økonomi. Risikoen for å måtte dekke motpartens (og eventuelle partshjelperes) kostnader kommer i tillegg, og skaper dessuten stor uforutsigbarhet. De fleste har da også skjønt at rettssak ikke er noe å gi seg inn på.

Saker mot den offentlige forvaltningen avgjøres nesten alltid utenfor domstol. Hvor blir sakene av? Mange blir avgjort etter klage til et høyere forvaltningsorgan. Men antologien «Våre perifere domstoler» (2022) viser også at avgjørelsen stadig oftere treffes av en særskilt klagenemnd mv. I alle tilfeller er klage som utgangspunkt gratis. At både den ordinære forvaltningen og nemndene har ansvar for å utrede sakene, og at prosessen – bortsett fra i barnevernssaker – stort sett er skriftlig (og dermed uten unødig prat), bidrar også til å redusere kostnadsrisikoen. Sakene behandles av spesialisert personale, og flere av nemndene oppfyller kravene til uavhengige «tribunaler» etter både EMK artikkel 6 og EØS-retten.

Reform

Alt dette gjør klageretten reell i langt større grad enn retten til å gå til en «alminnelig» domstol. Det er Trygderetten, Skatteklagenemnda, UNE osv. som ivaretar den faktiske rettspleien på sine områder i Norge. Situasjonen skyldes ikke primært på noe ønske om å avlaste domstolene, men på erkjennelsen av at den norske domstolprosessen egner seg dårlig i mange forvaltningssaker.

Domstolkommisjonen tegner et tilsvarende bilde (NOU 2020: 11 kap. 7). Men i stedet for å drøfte konsekvensene, vil den fjerne dagens adgang til å bringe vedtak av Trygderetten og Konkurranseklagenemnda direkte til lagmannsrett. Den drøfter ikke muligheten for i stedet å bevege seg videre i retning av en ordning der de facto forvaltningsdomstoler, som kan anses som uavhengige tribunaler, tyrer i tingrettenes sted. En slik reform kunne samtidig ha gitt anledning til å gjennomtenke og rydde opp i floraen av slike instanser som gjennom årene har vokst frem på stadig nye forvaltningsområder.

«Våre perifere domstoler» drøfter tanken om reform i en slik retning. Den ser også nærmere på muligheten for å gjøre domstolene bedre egnet til å behandle forvaltningssaker innenfor tvistelovens rammer.

Andre mulige grep kan også tenkes. Nå trenger vi ryddig debatt om hvorfor «den tredje statsmakt» sitter på benken, og hva som eventuelt bør gjøres for å trekke dem med i spillet.