I kjølvannet av Donald Trumps bruk av militærmakt mot Venezuela og uttalte vilje til å overta Grønland, har det vokst frem en utbredt oppfatning om at folkeretten er i ferd med å bryte sammen. I offentlig debatt beskrives den ofte som maktesløs overfor stormakters egeninteresse – og i praksis irrelevant når politiske og militære realiteter setter inn.

Når verdens mektigste stater åpent utfordrer sentrale folkerettslige prinsipper som suverenitet og territorial integritet, er det nærliggende å spørre om folkeretten fortsatt har noen reell betydning. Likevel bygger forestillingen om folkerettens «død» på et forenklet bilde av hva folkerett faktisk er og hvordan den fungerer.

En for snever forståelse av folkeretten

En antakelse i dagens debatt er at folkeretten i hovedsak er sedvane, opprettholdt av statspraksis, som forvitrer når stormakter slutter å følge den. I et slikt perspektiv er folkerettens eksistens fundamentalt avhengig av stormakters vilje – særlig USAs – og mister sin betydning når denne viljen svikter.

Denne forståelsen hviler implisitt på en forestilling om at rett bare er rett dersom den håndheves av en overordnet autoritet, og at fravær av tvangsmakt i praksis innebærer fravær av rett. Det er en intuitiv, men problematisk slutning.

Den amerikanske folkerettsjuristen Monica Hakimi viser i artikkelen Thinking Constructively about International Law (2025) hvorfor dette bildet er misvisende. Hennes utgangspunkt er at folkeretten ikke fungerer som nasjonal rett. Den har ingen overnasjonal suveren med absolutt myndighet og monopol på tvang. Likevel betyr ikke dette at den mangler rettslig karakter.

Folkeretten er snarere en praktisk og sosial orden, som opprettholdes gjennom rettslig argumentasjon, institusjoner og gjensidige forventninger om at reglene følges. Stater deltar i, og opprettholder, folkeretten ikke bare ved å etterleve reglene, men også ved å:

  • begrunne handlinger i rettslige begreper
  • akseptere kritikk basert på rettslig argumentasjon
  • bruke internasjonale institusjoner som arenaer for uenighet

Når folkeretten beskrives som irrelevant fordi den brytes eller anvendes selektivt, legges det ofte til grunn en enten–eller–logikk: enten fungerer retten perfekt, eller så eksisterer den ikke. Hakimis analyse viser hvorfor dette er en feilslutning.

Brudd betyr ikke bortfall

Det betyr ikke at dagens utvikling er uproblematisk. Når USAs president uttaler i et intervju at han «ikke trenger folkeretten» fordi han har sin egen moral, fremstår det som et forsøk på å frakoble maktbruk fra rettslig rettferdiggjøring. Dette er et angrep på folkerettens rolle som felles referanseramme, og er farlig dersom man mener at folkeretten skal styre samhandling mellom stater.

Men bildet er ikke svart-hvitt. For det første er ikke Trumps avvisning av folkeretten total. I det samme intervjuet innrømmer Trump at «han er nødt til å følge folkeretten», men mener det er opp til ham selv å vurdere i hvilken grad begrensningene gjelder for USA. Dette, sier Trump, avhenger av definisjonen av folkerett. Nettopp at Trump mener at folkeretten er noe som må defineres og tolkes er en del av argumentasjonen som holder folkeretten i live.

Dette ser vi også i praksis. Trump-administrasjonen brukte folkerettslige begreper til å rettferdiggjøre angrepet på Venezuela (selv om vilkårene for angrep åpenbart ikke er oppfylt). I etterkant har også USA møtt i FNs sikkerhetsråd for å svare på anklager om at angrepet utgjorde et brudd på FN-pakten. Dette er et tegn på at Trump fortsatt aksepterer internasjonale institusjoner som arenaer for folkerettslig uenighet.

Samtidig blir truslene mot Grønland møtt med eksplisitt folkerettslig kritikk fra andre stater. Slike prosesser viser at folkeretten fortsatt fungerer som et felles språk for rettslig uenighet – selv når reglene brytes.

Hvorfor dødsdiagnosen er problematisk

Å erklære folkeretten død kan virke mobiliserende, men har også klare kostnader. Det risikerer å:

  • overse at stater, inkludert USA, fortsatt bruker folkerett strategisk og normativt
  • undervurdere betydningen av internasjonale institusjoner og rettslig motstand (tenkt for eksempel Den internasjonale domstolen og de mange rettsprosesser som er pågående der)
  • gjøre oss blinde for hvordan folkerettens innhold faktisk endres gjennom praksis

Hakimis kjernepoeng er at folkeretten svekkes mest når vi slutter å ta den på alvor som rett – ikke når den brytes, men når den reduseres til ren maktpolitikk også i analysen.

En mer presis diagnose

Det er ingen tvil om at folkeretten er under press. Når stormakter i økende grad behandler internasjonal politikk transaksjonelt, svekkes normer, institusjoner og forventninger. Det er grunn til uro.

Men folkeretten er ikke død. Den er under press, og, vil noe hevde, delvis uthult. Å forstå hva som skjer med folkeretten nå krever et mer nyansert begrep om hva folkerett er: ikke en skjør sedvane basert på noen få mektige staters vilje som kollapser når USA utfordrer den, men en praksis som formes – og kan forsvares – gjennom fortsatt rettslig argumentasjon, institusjonelt forsvar og normativ motstand.

Hvis vi erklærer folkeretten død for tidlig, risikerer vi å gjøre stormaktenes verdensbilde til en selvoppfyllende profeti.