Live-rapportering fra rettssalen innebærer en reell risiko for at vitner – bevisst eller ubevisst – tilpasser sine forklaringer, og kan samtidig skape frykt for identifisering og represalier. Når slik rapportering svekker opplysningen eller pådømmelsen av saken, mener jeg at ytringsfriheten i form av medienes referatadgang må kunne begrenses.

Gimse reiser i sin artikkel 23. februar spørsmålet om mediedekning av straffesaker i realiteten kan undergrave den rettssikkerheten pressen ønsker å verne. Wessel-Aas advarer på sin side mot at domstolene går for langt i å definere hva som er relevant for pressen å referere.

Vi vil presisere at våre poenger gjelder straffesaker der hensynet til en rettferdig rettergang stanger mot ytringsfriheten til pressen.

Faren for påvirkning

Utviklingen i mediehåndteringen av straffesaker innebærer etter vår vurdering at dagens omfattende live-rapportering kan krenke tiltaltes rett til en rettferdig rettergang etter Grunnloven § 95 og EMK art. 6. Det er forskjell på generell omtale av en sak og fortløpende, detaljert avskrift av forhandlingene. Det er grunn til å spørre om dette faktisk er nødvendig for offentlig opplysning.

Straffeprosessloven § 129 første ledd fastsetter at «Vitnene avhøres enkeltvis. Vitnene, med unntak av fornærmede og etterlatte, bør som regel ikke høre på forhandlingene i saken før de er avhørt under hovedforhandlingen.»

Formålet med bestemmelsen er blant annet å forhindre at vitner påvirkes av tidligere bevisførsel. Denne risikoen øker betydelig når vitner og andre aktører kan følge detaljerte live-referater i sanntid. Jo lengre saken varer, desto større blir faren for ubevisst påvirkning.

Avveining

I tillegg finnes saker hvor vitner kan bli tilbakeholdne av frykt for identifisering eller mulige represalier, dersom forklaringene deres live-rapporteres.

Domstolloven § 129 andre ledd bokstav a gir retten hjemmel til å begrense pressens rapportering når offentlig gjengivelse kan ha «skadelig virkning på opplysningen eller pådømmelsen av saken».

Dette er ikke et alt-eller-ingenting-spørsmål: Begrensninger kan være målrettede og tidsavgrensede, og live-rapportering er det tiltaket som i særlig grad bør vurderes.

Dette handler om en avveining mellom grunnleggende rettsstatlige prinsipper. På den ene siden står offentlighetsprinsippet og pressens kontrollfunksjon. På den andre siden står retten til en rettferdig rettergang. Når disse hensynene kolliderer, er det etter mitt syn klart at hensynet til rettferdig rettergang må gis forrang.

Britisk praksis

Utviklingen i britisk rett illustrerer at dette ikke er et særnorsk problem. Storbritannia har en sterk «open justice»-tradisjon og er, som Norge, bundet av EMK. Likevel har britene etablert mekanismer for å forhindre «trial by media».

Etter Contempt of Court Act 1981 § 4(2) kan domstolene pålegge utsatt publisering av hele eller deler av forhandlingene når umiddelbar gjengivelse skaper en betydelig risiko for å påvirke rettergangen. Dette viser at selv i en jurisdiksjon med sterk tradisjon for pressefrihet, anerkjennes det at retten til en rettferdig rettergang kan kreve midlertidige begrensninger i medienes referatadgang.

Spørsmålet er om vi er bevisst de mulige rettssikkerhetsutfordringene live-rapportering utgjør og om retten er for varsom med å vurdere dl. § 129 annet ledd bokstav a.

Åpenhet er avgjørende for tilliten til rettssystemet, og pressen skal kunne utøve sin vaktbikkjefunksjon. Men begrensninger i live-rapportering i enkelte typer straffesaker vil ikke svekke denne funksjonen – derimot kan det styrke rettssikkerheten for alle involverte.