«I’m with you on the free press… It’s the newspapers I can’t stand.»

Sitatet er hentet fra den nylig avdøde tsjekkisk-britiske dramatikeren og satirikeren Tom Stoppards dramatiske verk Night and Day: a play (Grove Press, 1978). Jeg får innimellom assosiasjoner til sitatet når jeg ser innlegg i samfunnsdebatten om offentlighetsprinsippet og pressefriheten. Det skjedde sist da jeg leste Mikkel Toft Gimses innlegg «Når mediedekningen skader rettsstaten den skal beskytte» (Rett24, 23. februar).

Gimse innleder flere avsnitt i sitt innlegg med å vise til at han anerkjenner det grunnlovfestede prinsippet om offentlighet i rettspleien og pressens viktige rolle i den forbindelse (I’m with you on the free press). Men dette fremstår i sammenhengen mest som høflighetsvisitter; hovedbudskapet hans synes å være at han ikke liker hvordan prinsippene fungerer i praksis, når pressen dekker straffesaker (It’s the newspapers I can’t stand). På det grunnlaget spør han om vi ikke må begrense prinsippet om offentlighet i rettspleien og adgangen til å omtale verserende og kommende rettssaker.

Ingen konkrete eksempler

Mediekritikk er selvsagt både legitimt og viktig, på lik linje med annen maktkritikk, og de potensielle dilemmaene og utfordringene som Gimse tar opp, er viktige. Det vet jeg at også norske redaktører er seg bevisste, fra min erfaring som advokat for mediene. Men slik kritikk blir mest overbevisende om den er konkret, nyansert og analyserende. Det synes jeg ikke at Gimses kritikk er. Uten å vise til ett konkret eksempel, postulerer han gjennomgående, som premiss for sin kritikk, slikt som

  • at «dekningen av straffesaker forvandler seg til underholdning og sensasjonsjakt»,
  • at «hovedelen av dekningen» av Høiby-saken «er dyneløfting på linje med de verste reality-showene, skrevet slik at vi kan klikke, skjemmes, latterliggjøre og la oss underholde av personlige tragedier» og
  • at «90 prosent av dekningen er klikkjag, sensasjonsjakt og sladder».

Gimse bidrar som nevnt ikke med konkrete eksempler som kan underbygge disse sveipende generaliserende påstandene. Heller ikke bidrar han til å belyse hva han legger i slike karakteristikker. Han skriver at medienes rolle «må utøves med ansvar, nyanse og en genuin forståelse for hva som faktisk tjener rettsstaten, og hva som bare tilfredsstiller vår appetitt på andres privatliv og ulykke». Underforstått i konteksten er at han mener at pressens redaktører mangler slik «forståelse», men, igjen, uten å konkretisere med eksempler.

Slik sett fremstår innlegget som tynt begrunnet, tatt i betraktning av at hans konklusjon er at det må vurderes man må begrense prinsippet om offentlighet i rettspleien og adgangen til å omtale verserende og kommende rettssaker.

Med hensyn til redaktørenes forståelse av betydningen av offentlighet i rettspleien og pressens rolle i forvaltningen av dette prinsippet, forklarer Aftenpostens sjefredaktør Trine Eilertsen dette godt i sitt svar på Gimses innlegg. Jeg skal derfor ikke gjenta Eilertsens poenger.

Bør ikke gå for langt

For min del vil jeg imidlertid minne om at domstolloven inneholder hjemler for en rekke begrensninger i offentlighetsprinsippet, blant annet for å balansere hensynet til offentlighetsprinsippet mot hensynet til personvernet. Disse hjemlene brukes også, og et godt eksempel på det er nettopp Høiby-saken.  På Norsk Presseforbunds nettsider finner man en samlet oversikt over de begrensningene som er besluttet av tingretten i den saken.

Det oppstår jevnlig diskusjon – også gjennom ankebehandling - over slike beslutninger og om domstolene har truffet den rette balansen i enkeltsaker. Slik må det være, men skal de viktige hensynene som offentlighetsprinsippet skal ivareta og som Eilertsen redegjør for i sitt innlegg, er ytterligere generelle begrensninger enn dem vi har i dag ikke en god vei å gå.

Domstolene har og skal ha de mulighetene de har i dag til å foreta disse avveiningene, men når pressen skal utøve sin grunnlovfestede kontroll med rettspleien (og dermed med aktørene i rettsvesenet, herunder domstolene selv), bør ikke domstolene gå for langt i å bestemme hva som er relevant for pressen å referere fra rettssakene.

Jeg vil avslutte med en viktig påminnelse som Ytringsfrihetskommisjonen ga i sin utredning som ledet til den reviderte ytringsfrihetsbestemmelsen vi har i Grunnloven § 100 i dag. I en del av utredningen der kommisjonen diskuterer forholdet mellom offentlighet i rettspleien og hensynet til personvernet, uttalte kommisjonen blant annet følgende (NOU 1999:27 punkt 6.2.3.4)

«Vår presisering av at straffeforfølgning foregår i det offentlige rom og er offentlige handlinger kan oppfattes som et brutalt standpunkt overfor de personene dette gjelder. Det brutale ligger imidlertid i første rekke i at straffeforfølging finner sted – ikke i at dette utløser legitim allmenn interesse. I ettertid har riktig nok flere personer, som under stor offentlig oppmerksomhet har vært siktet for straffbare handlinger, sagt at den offentlige oppmerksomheten, slik denne kom til uttrykk gjennom pressens artikler, var en større personlig belastning enn handlingene foretatt av påtalemakten, domstolene og fengselsvesenet. Man må likevel ha klart for seg at allmennhetens interesse er en refleks av den offentlige straffeforfølgningen – og ikke omvendt.»

(Forfatteren gjør oppmerksom på at han jevnlig opptrer som advokat for en rekke norske medier og deres organisasjoner, men at innlegget her står for hans egen regning.)