Undertegnede representerte staten v/Nærings- og fiskeridepartementet som opptrådde etter tvisteloven § 30-13 og som partshjelp for Engebø Rutile and Garnet AS i HR-2024-550-A (Engebø). 

I Rett24 24. oktober stiller advokat Øystein Nore Nyhus spørsmål om HR-2024-550 Engebø «innebærer at eiendomsretten til mineraler nå må utredes på ny». Nyhus forvirrer unødvendig og skaper et problem som ikke finnes.

Malm i lovgivningen

Vi er ikke enige i at Engebø-dommen gjør det nødvendig å sette ned et nytt lovutvalg i nærmeste fremtid. Minerallovutvalget arbeidet i over 2 år, og tingrettsdommen i Engebø-saken ble utførlig omtalt, se f.eks. s. 84–85 i utredningen.

NOU 2022: 8 Ny minerallov og HR-2024-550 Engebø er siste skudd på stammen i den århundrelange diskusjonen om statens rett til mineraler i møtet med grunneiers interesser. Etter 1814 har det vært gitt tre lover som bygger på at den som har utvinningsrett til statens mineral kan ta ut «malmen» i forekomsten; bergverksloven av 1842, bergverksloven av 1972 og mineralloven av 2009. Lovgivningen har aldri vært satt til side som grunnlovsstridig, og EMD har forutsatt at svenske lovregler på mineralområdet, som gjør mer omfattende inngrep overfor grunneiere, er forenelig med EMK P1-1, se avvisningsavgjørelsen i Morén and Others v. Sweden (13224/06).

Forslaget til Ny minerallov legger til grunn at begrepet «malm» knytter seg til selve steinen eller bergarten. Denne forståelsen bekreftes i HR-2024-550 Engebø. Det er ikke nødvendig med et lovutvalg for å bekrefte rettstilstanden. 

Drivverdighet

Nore Nyhus siterer fra Minerallovutvalget og Høyesteretts uttalelser om «drivverdighet» av mineralforekomster, men knytter ikke dette til noen rettslig problemstilling (utover den generelle og noe upresise henvisningen til «grensen mellom grunneiers og statens eiendomsrett»). 

Høyesterett tok ikke i Engebø-saken stilling til innholdet i drivverdighetsvurderingen i mineralloven § 29 som vilkår for utvinningsrett til statens mineraler. Høyesterett tok heller ikke abstrakt stilling til hvordan rettighetsforholdene er dersom en forekomst på et gitt tidspunkt kun er «drivverdig» hvis regnestykket inkluderer inntekter fra mineraler som i andre sammenhenger anses å ligge til overflategrunneiere (i tillegg til inntekter fra mineraler som ubestridt tilhører staten). Spørsmålet er ikke drøftet i dommen fordi forekomsten av statens mineral rutil i Engebøfjellet er «drivverdig» (dommens avsnitt 134). Gruveprosjekter er svært langvarige, og dette kan innebære at dette abstrakte rettighetsspørsmålet heller ikke er særlig praktisk. 

Vilkårene for å gi utvinningsrett til statens mineral (tidligere kalt utmål) har vært endret flere ganger siden berganordningen av 1812, og så sent som i NOU 1996: 11 var det forslag om å inkludere også grunneiers mineraler i vurderingen av drivverdighet. I Sverige, der staten ikke eier noen mineraler i grunnen, inngår alle mineraler som utvinner har rett til å nyttiggjøre seg av i drivverdighetsvurderingen (Prop. 2021/22:150 s. 40). 

Lovgiver har valgt løsninger ut fra samfunnets behov til ulike tider, og slike valg vil lovgiverne måtte gjøre både i dag og i fremtiden. I dag vil mineralressursers betydning i det «grønne skiftet» og den geopolitiske betydningen kunne være relevant ved utformingen av lovgivning som bl.a. skal sikre at ressurser i undergrunnen kan komme samfunnet til gode på en bærekraftig måte. 

Konstruerte problemstillinger

Generelle henvisninger til Grunnloven og EMK kan ikke begrunne at det nå settes ned et nytt utvalg om de spørsmål NOU 2022: 8 Ny minerallov ga svar på. Stortinget bør selvsagt ikke gi lover i strid med Grunnloven/EMK, men lovgivningen bør heller ikke påvirkes av lite konkrete trusler om at tomtefeste-kritikken mot Norge kan bli gjentatt.

Noen overhengende fare for at lovgivning om mineraler kan være i strid med Grunnloven og EMK, er det heller ikke. Det er f.eks. avklart at eiendomsrett ikke gir en grunneier eksklusiv rett til grunnvannsressurser, jf. Rt-1998-251 Skråboring. Inngrep i posisjoner som vernes av EMK P1-1 kan begrunnes hvis de ivaretar viktige samfunnshensyn som tilgang til mineraler. På mineralrettens område er det dessuten lang tradisjon for at lovgivningen benyttes til avklaring av spørsmål samfunnsutviklingen reiser uten at Grunnlovens grenser aktualiseres. 

Alle fjell og mineralressurser er unike, og et lovutvalg i 2025 kan ikke svare på alle tenkelige fremtidige rettighetsdiskusjoner som kan berøre gruveindustri, samfunnets behov og ulike grunneierinteresser. Hensynet til klare og enkle regler setter også rammer for hva som kan avklares i lovgivningen om fremtidens mineralprosjekter.

Lovgiver fortjener innspill som både er relevante og ryddige, ikke konstruerte problemstillinger som i verste fall sender en lovprosess ut på ville og unødvendige omveier. Tilslørte invitasjoner overfor grunneiere om å ta domstolen i bruk, bør også avkles.