Nei til EU tapte ACER-søksmålet i Oslo tingrett

– Dette søksmålet er i realiteten et forsøk på å innføre abstrakt grunnlovskontroll i Norge, av den typen man finner i kontinentale konstitusjonsdomstoler, men som vi til nå ikke har hatt i Norge.

Det sa regjeringsadvokat Fredrik Sejersted, da Oslo tingrett i september behandlet avvisningsspørsmålet i søksmålet Nei til EU har anlagt om grunnlovsmessigheten av Stortingets ACER-vedtak.

Kjernen i saken er Stortingets vedtak fra våren 2018, om samtykke til at Norge slutter seg til EUs tredje energimarkedspakke. Nei til EU mener traktaten innebærer en suverenitetsavståelse, som etter Grunnloven krever tre fjerdedels flertall i Stortinget. Staten mener derimot at Nei til EU mangler rettslig interesse i saken.

– Har ikke rettslig interesse

Torsdag avsa Oslo tingrett kjennelse i saken, og der får staten fullt medhold. Tingrettsdommer Bjørn Feyling skriver:

«Spørsmålet om eventuell domstolskontroll med Stortingets vurderinger etter Grunnloven §§ 26 og 115 er lite drøftet i praksis og teori.

Retten deler saksøktes oppfatning av at søksmålet fra Nei til EU vil innebære «abstrakt» kontroll slik dette tradisjonelt er forstått i norsk statsrett, og at det vil være et brudd med norsk statsrettstradisjon dersom Nei til EU gis søksmålsinteresse i en sak som denne.

Retten har vektlagt at det søkes prøving av stortingsvedtaket 22. mars 2018 som sådant opp mot Grunnloven. I den sammenheng bemerkes at de omstridte reglene ennå ikke er gitt anvendelse i noen konkret sak, og det er uklart hvordan regelsettet eventuelt vil bli anvendt. De omstridte reglene har foreløpig ikke trådt i kraft.»

Tingretten drøfter to av de tre grunnvilkårene for rettslig interesse etter tvisteloven § 1-3: Aktuell interesse om en søksmålsgjenstand fra en saksøker med partstilknytning.

Ettersom retten kommer til at Nei til EU ikke oppfyller noen av de to første kravene, drøftes ikke kravet til partstilknytning. Når det gjelder grunnvilkåret om at det skal foreligge en søksmålsgjenstand – et rettskrav – skriver tingretten:

«Retten konkluderer med at det ikke foreligger et «rettskrav» i tvisteloven § 1-3 forstand. Det tradisjonelle søksmålsvilkåret er dermed ikke oppfylt. Retten har vektlagt at søksmålet bygger på rettsregler, men disse har ennå ikke fått utslag i et konkret faktum, eksempelvis ved at det er fattet et konkret vedtak overfor Statnett eller andre norske foretak. EØS-komiteens beslutning har ikke trådt i kraft, ei heller ikke de norske gjennomføringslovene. Retten gjentar i denne sammenheng det ovenfor nevnte: At det ikke er tradisjon i Norge for at Stortingets egen saksbehandling gjøres til tvistegjenstand i søksmål, at Stortingsflertallet (79:17) ikke så behov for å innhente en juridisk betenkning fra Høyesterett i henhold til Grunnloven § 83, og at den begrensete åpningen for abstrakte søksmål i forarbeidene til tvisteloven ikke omfatter spørsmålet om å prøve grunnlovsmessigheten av plenarvedtak i Stortinget.»

Fulle sakskostnader

Til tross for at grunnvilkåret for rettslig interesse ikke er oppfylt, kommenterer retten også spørsmålet om aktuell interesse:

«Retten vil likevel bemerke at dersom en hadde kommet til at det forelå et rettskrav, ville også vurderingen av vilkåret om «reelt behov» – kravet til aktualitet/behovet for rettslig avklaring – ha slått negativt ut for saksøkersiden. Det sistnevnte vilkår retter seg mot søksmålssituasjonen. Underforstått at det må foreligge en konkret foranledning og et tilstrekkelig behov for rettslig avklaring (...) Retten gjentar i denne sammenheng at myndighetsoverføring ennå ikke har skjedd. Hverken ACER, ESA eller RME har truffet vedtak i henhold til regelverket tilknyttet EIII. Retten deler saksøktes syn på at det er eventuelle fremtidige vedtak rettet mot Statnett eller andre norske foretak som kan bringes inn for domstolen – etter at vedtak er truffet.»

Nei til EU fremholdt under saken at det etter deres syn ikke er enkelt å forstå hvorfor Staten mener at kravet i søksmålet er abstrakt. I sluttinnlegget skrev de:

«Kravet angår det konkrete kravet om at Staten ikke skal gjennomføre EØS-komiteens beslutning 93/2017 av 05.05.2017, en beslutning som det etter Olje- og energidepartementets innstilling ble gitt samtykke til av Stortinget.»

Staten tilkjennes sakskostnader på drøyt to hundre tusen kroner.

– Vi er ikke overrasket over resultatet. Når regjeringsadvokaten legger bredsiden til er det neppe enkelt for en tingrett å stå i mot. Men vi er likevel veldig overrasket over at tingretten i sin begrunnelse utelukkende klipper og limer fra regjeringsadvokatens uvanlig detaljerte disposisjon disposisjon. Noe slikt har vi aldri opplevd, sier Nei til EUs prosessfullmektig, Bent Endresen, som opplyser at dommen vil bli anket.

Regjeringsadvokaten sier på sin side, ikke så overraskende kanskje, at han er godt fornøyd med kjennelsen. 

– Vi er godt fornøyd med at tingretten så klart slår fast at Nei til EU ikke har søksmålsinteresse, verken ut fra de tradisjonelle kriteriene i tvisteloven § 1-3, eller ut fra en mer overordnet konstitusjonell vurdering, sier Sejersted.

Støtte fra Graver

Nei til EU har i forkant av saken innhentet en betenkning fra professor Hans Petter Graver, der organisasjonen langt på vei får støtte for sitt hovedpoeng i ACER-saken, om kravet til 3/4-flertall. I betenkningen skriver Graver at nasjonale fagmyndigheter i stadig større grad inngår i europeiske nettverk, som i sum overfører «en meget omfattende myndighet fra ledelsen av det nasjonale forvaltningsapparatet til EUs organer og forvaltning». Graver skriver videre:

«Når utviklingen skjer skrittvis uten en problematisering av de konstitusjonelle sidene, innebærer dette paradoksalt nok at Stortinget overfører en omfattende grad av myndighet uten at dette behandles etter bestemmelsen i Grl. § 115.»

Graver er imidlertid ikke blitt bedt om å drøfte spørsmålet om rettslig interesse ved et eventuelt søksmål om slik grunnlovmessighet. Betenkningen kan du lese her.

For en saklig gjennomgang av ACER-striden, anbefales denne artikkelen på faktisk.no.

Tingrettens kjennelse leser du her.