Tirsdag offentliggjorde Finansklagenemda avgjørelser i to saker hvor forbrukere hadde klaget over rentereguleringsvilkår i boliglånsavtalene sine. Klagene har sin bakgrunn i en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen i 2024, hvor det – på bakgrunn av EUs direktiv om standardvilkår – ble formulert et strengt gjennomsiktighetskrav til renteendringsklausuler i boliglånsavtaler. Klagerne fikk, under dissens, medhold i at de alminnelige vilkårene for renteendring i norske boliglånsavtaler strider mot en direktivkonform tolkning av avtaleloven § § 36 og 37.
Les: Finansklagenemnda mener bankenes vilkår for renteendringer er ulovlige
Skal strykes
Nemdas avgjørelser er etter mitt syn på stø grunn juridisk. Med standarden EU-domstolen i lang tid har lagt til grunn, og som derfor har vært gjeldende norsk rett, holder det ikke å vise til at banken kan endre renten på bakgrunn av «disposisjoner fra Norges Bank som påvirker pengemarkedsrenten» eller hensynet til «kredittyters inntjeningsevne på sikt». Men sånn har vi gjort det her til lands i mange år – uten at presiseringene av EØS-rettens gjennomsiktighetskrav har blitt plukket opp av bankene. Heller ikke de relevante reguleringsmyndighetene kan sies å ha vært på ballen før nylig.
Samtidig er implikasjonene av nemdas konklusjon, som altså er rådgivende og ikke bindende, politisk og økonomisk uholdbar. Er vilkåret er urimelig, så er det klare utgangspunktet etter forbrukeravtaledirektivet at det ikke kan revideres av en domstol til å bli rimelig, men skal strykes i sin helhet, i prinsippet med retroaktiv virkning. Nemda har i denne omgang styrt unna spørsmålet om rettsvirkninger, noe jeg forstår godt. Det er opplagt at norsk finansbransje vanskelig kan leve med å miste hjemmelen for å regulere renten i boliglånsavtaler.
Lett å misbruke
Bankene vil helt garantert ikke godta avgjørelsene, og vi vil nok da få lengre rettsprosesser. En ting å nevne er at EU-domstolen så vidt jeg kan se har ansett det direktivkonformt å erstatte urimelige vilkår med en lovfestet ordning som bøter på problemene. I klartekst; om myndighetene vedtar en lov eller forskrift som angir rimelige betingelser for renteendringer i forbrukeravtaler som «fallback», så skulle det hele være greit (i alle fall for fremtidige renteendringer).
En offentlig prosess som klarere formulerer vilkårene for bankenes skjønn ved rentesettingen er uansett helt på sin plass. Den siste tids oppslag om depositumsrenter og vergemålskontorenter tyder på at de store skjønnsmarginene bankene påberoper seg i rentesetting vis av vis forbrukere er lett å misbruke. Mitt forslag er derfor at dette blir en anledning til å skrive vilkår for endring av flytende renter i forbrukeravtaler – som vil vel kan kalle Norges viktigste avtalevilkår – på nytt.
For ordens skyld: artikkelforfatteren har et vennskapsforhold med en av klagerne, og kollega til den andre.
