Tusenvis av barn, kvinner og tidligere IS-krigere holdes nå fanget i overfylte interneringsleire og fengsler i både Syria og Irak under kummerlige forhold og uten mulighet til å få prøvd sin sak. Og selv om Europa nå endelig begynner å hente ut barn av disse interneringsleirene, vet vi at det fremdeles holde tusenvis av barn internert i disse leirene.

Det er selvfølgelig vanskelig å ha sympati med særlig tidligere IS-krigere som har deltatt i bestialske handlinger som halshugginger og voldtekt av kvinner og barn. Reaksjonene i Norge mot den terrorsiktede kvinnen som nylig kom fra interneringsleiren Al-hol i Syria til Norge med sine to barn, har heller ikke latt vente på seg. Men det er i vår naturlige avsky mot alt av hva IS står for, at vi virkelig testes i om vi klarer å manøvrere riktig i forhold til de rettigheter og idealer, som vi som rettsstat har grunn til å være stolte av, og som er nedfelt i folkeretten.

Også tidligere IS-krigere, deres koner og barn, har rettigheter under interneringen. Disse rettighetene omhandler både retten til rettferdig rettergang, og til å bli ansett som uskyldig til det motsatte er bevist. Også for personer som ikke kan straffes for forferdelige overgrep i tilknytning til IS, men som myndighetene likevel mener utgjør en sikkerhetstrussel, finnes det regler om hvordan de skal behandles.

Disse reglene forbyr blant annet at tidligere IS-krigere og deres koner, som ikke stilles for noen domstol, men som likevel holdes internert av kurdiske myndigheter, utsettes for tortur eller annen umenneskelig behandling. Hvilke øvrige rettslige rammer som gjelder for denne interneringen, er imidlertid mer uklart etter folkeretten. Hva skal eksempelvis være grunnlaget for internering av tidligere IS-krigere, deres koner og barn, som myndighetene mener utgjør en trussel? Og hvem skal prøve grunnlaget for denne interneringen? 

Dessverre har det internasjonale samfunnet ikke klart å bli enige om regler for behandlingen av personer som blir internert som følge av væpnet konflikt, og som man anser for å utgjøre en sikkerhetsrisiko. Resultatet av denne manglende reguleringen ser vi ikke bare i Syria og Irak. Også den amerikanske behandlingen av fangene på Guantanamo er delvis et resultat av dette fraværet av internasjonale regler for behandling av personer som er internert som følge av væpnet konflikt.

Norsk lovarbeid kan nå bidra til å sette en ny standard for behandling av disse fangene.

I 2017 behandlet Stortinget Afghanistan-rapporten. Jeg jobbet da aktivt for å få inn en egen lovhjemmel, som skulle sikre fangers rettigheter i væpnet konflikt. Dette lyktes ved at MDG fremmet et forslag om å utrede en slik lovhjemmel, som ble enstemmig vedtatt av Stortinget. På bakgrunn av dette arbeidet vil Forsvarsdepartementet trolig snart sende en ny lov på høring. Denne loven vil kun gjelde fanger som holdes av norske styrker, men den vil likevel kunne sette en viktig standard for behandling av alle fanger, inklusive kvinner og barn, som interneres som følge av væpnet konflikt.

Norske myndigheter, som tok et humanitært initiativ ved å hente ut de to barna med mor fra Syria, kan nå bidra til å redde flere liv med det lovarbeidet som pågår i Forsvarsdepartementet.