Professor Haukeland Fredriksen har helt rett i at det er helt adekvat å kombinere effektivitet i muntlige forhandlinger og det sentrale rettssikkerhetsprinsippet.

Les Fredriksen: Muntlighet i norske domstoler – ressursbruken kan reduseres

Det er riktig at både EFTA-domstolen og EU-domstolen gjennomfører sine saker på en veldig effektiv måte, som blir enda mer imponerende når man tar i betraktning at EFTA-domstolen opererer med 4 språk, hvorav engelsk er det sentrale språket, og at EU-domstolen opererer med hele 24 offisielle språk, hvorav alle har den samme gyldighetsstatus.

I 2019 fikk EU-domstolen med sine 2256 ansatte 1905 saker til behandling, håndterte 1739 saker og har per dags dato ca. 2500 saker som venter på behandling. Til sammenligning avsa EFTA-domstolen med sine 19 ansatte avgjørelse i 11 saker. Det begge domstoler har til felles, er effektiviteten i den muntlige delen av forhandlingene, som ikke bare skyldes språkene og saksmengden, men også har sine røtter i den europeiske rettstradisjon.

Da EFTA-domstolen ble etablert i 1994, arvet den sin rettergangsordning fra EU-domstolen, som i sin tur på 50-tallet arvet sin rettergangsordning fra det franske rettssystemet, som legger hovedvekten på den skriftlige delen av prosedyren. Målet med den muntlige delen av saken er ikke å presentere hele saken for domstolen, men å supplere og forklare nærmere det som fremkommer i eget skriftlig innlegg, og gjendrive det som fremkommer i motpartens. Generaladvokat-mekanismen ved EU-domstolen, som utfyller argumentene og de rettslige perspektivene i saken og er også hentet fra den franske Avocat Général, er et videre skriftlig skritt mot dommen. EFTA-domstolen er enda mer effektiv og, til tross for noen diskusjoner om emnet, greier seg uten Generaladvokat.

På bakgrunn av dette, er det lett å se at mye tidsbesparelse kan hentes fra den skriftlige delen av saken.

Hvis jeg kan få lov til å uttrykke en personlig mening fra min tid i EFTA-domstolen, så er det at norske advokater generelt fremstod som lite opplærte i kunsten «oral advocacy». Jeg ble veldig overrasket på min første høring, da en norsk advokat bare leste opp monotont en lang tekst som var forberedt på forhånd. I engelsk rettstradisjon hadde det aldri funket. Advokaten hadde blitt avbrutt av domstolen og spurt om vedkommende hadde tenkt å komme med noe mer og nyttig for domstolens kunnskap av saken.  I engelsk rettstradisjon er spesialiserte Barristers opplærte spesifikt i «oral advocacy» der det kreves «to be able to think on one’s feet», ikke bare komme med opplesning fra noe man har skrevet i forkant etter mange timers refleksjon. Hele poenget med den muntlige delen av saken er ikke å fortelle dommerne hva saken går ut på – de kan jo lese det selv. Poenget med den muntlige forhandlingen, er å avholde en betydningsfull og nyttig utveksling av supplerende ideer, gjensidig oppklaring av ting som ble uttrykt i de skriftlige innleggene og eventuelt svare på spørsmål fra domstolen. I tillegg – igjen tatt fra praksisen fra EU-domstolen – foreligger det en rettsmøterapport (Report for the Hearing), der den forberedende dommer (Judge-Rapporteur) har oppsummert de skriftlige innleggene og der advokatene har fått anledning til å be om endringer og tillegg dersom de mener at argumentene eller fakta ikke er blitt fremstilt riktig. Det kan da forutsettes at dommerne er kjente med saken før den muntlige forhandlingen begynner. Det er ikke nødvendig å fortelle EFTA- eller EU-domstolen om sakens fakta og den relevante jussen – move on.

Ved de europeiske rettsinstansene pleier advokatene å få en halv time til å presentere det de måtte ha å si, med litt tilleggstid for spørsmål fra domstolen. Det er bare unntaksvis at man får mer tid, også i store konkurranse- og andre komplekse saker. EFTA-domstolen er ikke særlig mer generøs med tiden, og etter min mening er det neppe grunn til å være det.

Professor Haukeland Fredriksen påpeker at det kan brukes dager/uker/måneder på bare å fremstille saken muntlig ved norske domstoler. I lys av det ovennevnte, kan mye tid spares bare ved å eliminere dette. Dette kommer til å medføre en endring i saksforberedelsen på tidligere stadier i saken, men jeg mener at det er absolutt verdt innsatsen, ikke minst for klienten som betaler advokatens regning, og også for samfunnet, som da får et mer effektivt og dermed mer tilgjengelig rettssystem.