I Domstolskommisjonens utredning påpekes det at tiden som benyttes til hovedforhandling i mange sakstyper er vesentlig lengre i Norge enn i nær sagt alle andre europeiske land:

«I de fleste europeiske land er det verken ansett som nødvendig eller ønskelig å lese opp dokumentbevis under muntlige forhandlinger for at retten skal kunne bygge på dem i avgjørelsen. Etter kommisjonens syn er det særnorske systemet med muntlig gjennomgang av alle relevante dokumenter under hovedforhandlingen en viktig del av forklaringen på at hovedforhandlingstiden i mange sakstyper er lang. I store og komplekse saker kan bevisførselen strekke seg over flere måneder.»

Hvor stor forskjellen faktisk kan være, særlig i store og komplekse saker, kommer likevel ikke så godt frem i en utredning som forståelig nok ikke dykker ned i enkeltsaker. Kommisjonens fortjenestefulle forsøk på å kartlegge reglene for muntlig føring av dokumentbevis i andre land produserte dessverre magre resultater når det gjaldt tidsrammene for bevisfremleggelsen. En nærliggende forklaring er at de muntlige høringene i mange land er så konsentrerte at det ikke er noe behov for å regulere hvor mye av den tilmålte tiden en part kan bruke på å lese opp dokumenter.  

For den videre debatten om kommisjonens forslag til en mer kostnadseffektiv rettergang, kan det være bra med noen konkrete eksempler, selv om det kanskje ikke er helt rettferdig overfor de aktørene som er involvert akkurat i de sakene som blir hengt ut. Med den presisering at enkeltsakene bare er ment å illustrere et generelt problem ved selve rettergangsordningen, får det stå til.

Telenor mot Konkurransetilsynet

Høyesteretts tidsbruk i klimasøksmålet har jeg alt problematisert, og jeg nøyer meg derfor med å legge til her at norske domstoler samlet sett brukte 21 rettsdager til hovedforhandlingene, sju dager i hver instans. Til sammenligning brukte nederlandske domstoler i alt tre dager på de muntlige høringene i den mye omtalte Urgenda-saken, én dag i hver instans. Det er neppe grunnlag for å mene at kompleksiteten i den norske klimasaken er større enn kompleksiteten i Urgenda-saken, verken når det gjelder faktum eller juss.

Klimasaken er likevel ekstraordinær, og noen vil kanskje mene at den derfor ikke er egnet til å påvise systemiske utfordringer. Samme innvending kan imidlertid ikke rettes mot de to søksmålene som Telenor har anlagt mot henholdsvis Konkurransetilsynet og ESA for å få overprøvd to bøter på henholdsvis 788 millioner og ca 1,2 milliarder kroner for misbruk av dominerende stilling.  

Søksmålet mot Konkurransetilsynet skal behandles av Gulating lagmannsrett på nyåret, nærmere bestemt i perioden 11. januar til 19. februar. Det er lagt opp til fire dager i retten hver uke, noe som betyr 24 rettsdager fordelt over seks uker.

Telenor mot ESA

Søksmålet mot ESA skal behandles av EFTA-domstolen (sak E-12/20), også det på nyåret en gang. Dato for den muntlige høringen er ikke satt, men det synes klart nok at den ikke kommer til å vare mer enn én dag. Da domstolen i 2012 idømte Posten Norge et overtredelsesgebyr på nærmere 100 millioner norske kroner for misbruk av sin dominerende stilling til å hindre konkurrenter tilgang til konseptet post-i-butikk, skjedde det etter en muntlig høring på fem timer. EFTA-domstolen følger her eksempelet til EUs domstoler, hvor både Underretten i første instans og EU-domstolen som ankeinstans normalt klarer seg med muntlige høringer på én dag også i de største og mest komplekse konkurransesakene. Unntaket som bekrefter regelen er den monumentale Microsoft-saken fra 2006, da Underrettens storkammer satt av fem dager til den muntlige høringen. I dette tilfellet var imidlertid ikke bare boten rekordstor (nesten 5 milliarder kroner) og listen over intervenienter på begge sider lang – saken reiste også en rekke uavklarte rettslige spørsmål. I en etterfølgende oppfølgningsak mot Microsoft ble selskapet i 2012 ilagt en ny og enda større bot (om lag 8 milliarder kroner), etter en muntlig høring på én dag.

De to Telenor-sakene er ikke identiske. Saken som står for Gulating lagmannsrett handler om påstått misbruk av en gjestingsavtale for å begrense utbyggingen av et tredje mobilnett i Norge, mens saken i EFTA-domstolen handler om grossistprisene Telenor krevde av konkurrenter som ønsket å tilby mobilt bredbånd til nettbrett og bærbare PCer. På et overordnet plan må det likevel kunne hevdes at de to sakene fremstår som sammenlignbare i kompleksitet og omfang. Konkurransetilsynet brukte seks år på etterforskningen og trengte 180 sider for å begrunne sitt vedtak, mens ESA trengte åtte år og 320 sider på sitt vedtak. Det er heller ikke umiddelbart lett å se at det er noe i vedtakenes innhold som tyder på at saken på lagmannsrettens bord er mer kompleks enn den som EFTA-domstolen skal ta stilling til. Den største forskjellen fra et prosessuelt perspektiv er nok at lagmannsretten har fordel av at Konkurransetilsynets vedtak alt har vært gjenstand for full prøving fra konkurranserettsekspertene i Konkurranseklagenemnda, mens EFTA-domstolen må finne seg i å være både første og siste instans.  

Når EFTA-domstolen nøyer seg med en 1/24-del av den tiden som lagmannsretten har satt av til muntlige forhandlinger i en sammenlignbar sak, er det vanskelig å unngå den konklusjon at tvistesaksbehandlingen her til lands kan og bør effektiviseres. Selv om det ikke nødvendigvis er slik at advokatenes arbeid med en sak reduseres med økte innslag av skriftlig saksbehandling, er det vanskelig å se for seg at ikke den samlede ressursbruken kan reduseres. Særlig i tilfeller hvor store og komplekse saker behandles fullt ut i flere instanser.