Klimakvotesystemet fungerer slik at kvotepliktige virksomheter, i dette tilfellet flyselskapet Norwegian Air Shuttle (NAS), årlig må levere tilbake klimakvoter tilsvarende den mengde CO2 de slapp ut året før.
Tanken er at deltakerne i systemet slik skal oppmuntres til å bruke mindre enn sine tildelte kvoter, slik at et eventuelt kvoteoverskudd kan selges til andre aktører. Klimakvotene blir dermed et slags omsettelig verdipapir.
Prioritet i konkurs
Spørsmålet som nå har dukket opp, er hva som skal skje med disse kvotene når et selskap blir insolvent, slik Norwegian ble i 2020. Våren 2021 varslet Norwegians rekonstruktør at boet ville nekte å gi tilbake alle klimakvotene det skyldte – det ville kun gi tilbake en andel som tilsvarte den dividenden andre kreditorer måtte ta til takke med.
Dette ville i praksis bety at kvotene Norwegian hadde brukt året før kunne realiseres, og verdiene fordeles på kreditorene. Staten var helt uenig Norwegians syn, og ila selskapet et overtredelsesgebyr på nesten 400 millioner kroner for manglende innlevering av kvoter.
Statens ryddeplikt
Oslo tingrett forela saken for EFTA-domstolen, som i august ga staten fullt medhold. Torsdag kom så Oslo tingretts konklusjon. Der får Norwegian likevel full seier og fulle sakskostnader. Tingrettens begrunnelse er:
«Det er etter rettens syn ikke mulig å tolke norsk rett i overensstemmelse med direktiv 2003/87 slik dette er tolket av EFTA-domstolen i dommen 9. august 2024. Dette gjelder både klimakvoteloven og insolvenslovgivningen. Prinsippet om EØS-konform tolkning og presumpsjonsprinsippet strekker ikke så langt. Motstriden mellom norsk rett og EØS-retten kan derfor ikke tolkes bort, og blir en lovgiveroppgave å løse.»
Tingretten mener legalitetsbetraktninger og forutberegnelighet er til hinder for EØS-konform tolkning av norsk rett i et tilfelle som dette. Tingrettsdommer Katinka Mahieu velger altså bevisst et annet resultat enn hva EØS-retten tilsier, og konkluderer med at vedtaket om tvangsgebyr derfor er ulovlig.
– Ikke mulig
Norwegian anførte i tingretten at EFTA-domstolens avgjørelse var feil. Oslo tingrett svarer med å si at ettersom den uansett ser helt bort fra dommen, så legger den til grunn at EFTA-domstolen har rett. Tingretten peker på at det er statens plikt å sørge for at det eksisterende nasjonale regelverket er i tråd med EØS-retten, og at private borgere og selskaper har krav på klare og forutsigbare regler:
«Selv om klimakvoteloven ble vedtatt for å gjennomføre klimakvotedirektivet, og ordlyden i § 12 gjenspeiler direktivet nærmest ord for ord, er retten blitt stående ved at klimakvoteloven§ 12 ikke kan tolkes på samme måte som EFTA-domstolen har tolket den tilsvarende bestemmelsen i klimakvotedirektivet. Selv når anerkjente tolkningsprinsipper i norsk rett utnyttes fullt ut, er EØS-konform tolkning ikke mulig. Insolvenslovgivningen gjør EØS-konform tolkning av klimakvoteloven§ 12 så uforutsigbart for private rettssubjekter at kravet til «legal certainty» ikke er oppfylt.
I tillegg vil EØS-konform tolkning av klimakvoteloven§ 12 etter rettens syn være contra legem på grunn av motstrid med Grunnloven § 113 og med insolvenslovgivningen (punkt 15). Dette innebærer at EØS konform tolkning av klimakvoteloven§ 12 er utenfor rekkevidden til prinsippet om EØS-konform tolkning.»
I tillegg til å få tilbake de 400 millionene, tilkjennes Norwegian snaut 10 millioner i sakskostnader.
