Ny undersøkelse om tidsbruk og prosedyrebruk i norske rettsmeklinger

Av Solfrid M. Fjell, PhD, dommer, Hordaland jordskifterett, Camilla Bernt, professor i rettsvitenskap, UIB, Anna Nylund, professor i rettsvitenskap, UiB og Lin Adrian, lektor, Universitetet i København

Rettsmekling i Norge startet som en prøveordning for sivile tvistesaker ved seks domstoler i 1997. Da ordningen ble evaluert av Richard Knoff i 2001 hadde rettsmekling spredd seg til de fleste domstoler, og et sentralt funn var at meklingene varte i gjennomsnitt ca. 3,5 time. Knoff konkluderte videre med at ordningen gav raskere, vennligere og billigere prosesser for partene. Partene fikk mulighet for bedre og mer kreative løsninger enn det en dom kunne gitt dem.

Siden den gang har det ikke vært mange systematiske undersøkelser av rettsmeklingspraksis i hele Norge. Det har vært gjennomført flere studier, men da avgrenset til bestemte spørsmål (for eksempel rettslige rammer for meklerrollen og kartlegging av særmøtebruk hos et lite utvalg meklere). Før jul i 2023 ble det derfor sendt ut en spørreundersøkelse til alle rettsmeklere i Norge, i tingretter, lagmannsretter og jordskifteretter, der fokuset var hvor mye tid som ble brukt, samt vekslingen mellom fellesmøter og særmøter. Svarprosenten fra meklerne var ca. 65 %.

Det viser seg at rettsmeklingene varer vesentlig lenger i dag enn i rettsmeklingens spede oppstart for ca. 25 år siden. Vi finner videre at prosedyrebruken, med vekslinger mellom fellesmøter og særmøter, synes å ha et ganske likt mønster. Og til slutt finner vi at konfliktnivået mellom partene reduseres betraktelig gjennom meklingene.

Forliksprosent og kreative avtaler

Rettsmeklerne ble bedt om å bruke den siste meklingen sin som utgangspunkt for svarene de gav. Forliksprosenten ble rapportert å være rett i overkant av 70 %, som er likt statistikken for rettsmekling i Norges domstoler.

I tillegg rapporterer meklerne at det i litt over halvparten av avtalene var inkludert andre elementer enn det en dom ville kunne gitt partene. Disse avtalene kan derfor defineres som «kreative». Dette er i henhold til det som tidligere er funnet i studier av norske rettsforlik, både i Adrian og Mykland (2014), samt den helt nye undersøkelsen av rettsforlik i Gulating lagmannsrett av lagdommer Gro Berge.

Det første funnet med nyhetsverdi er lengden på de undersøkte rettsmeklingene. Gjennomsnittstiden er rapportert til å være ganske nøyaktig 6 timer. Dette er betydelig lenger enn det Knoff fant i 2001, da meklingene varte i gjennomsnitt ca. 3,5 timer.

Meklerne rapporterte at partene skulle ha en fortsatt relasjon i ca. 40 % av de rettsmeklede sakene, mens i en like stor andel av sakene skulle relasjonen ikke fortsette. I resten av sakene var dette usikkert.

Meklerne angir på en skala fra 1-5 at konfliktnivået ble redusert fra et gjennomsnittlig konfliktnivå på 3,5 da meklingen startet, til 2,5 da meklingen var ferdig. Denne reduksjonen i konfliktnivå er et fint temperaturmål på det som skjer i den gjennomsnittlige rettsmeklingen. Gjennom prosessen synes partene å bli mindre fiendtlig innstilt til hverandre.

Det å jobbe med relasjonelle utfordringer og det å få partene til å ta hverandres perspektiv krever tid, og det vi vet helt sikkert er at over halvparten av avtalene inneholder kreative elementer. Det gir klare indikasjoner på at det jobbes aktivt med å utforske konfliktene og jobbe med kreative prosesser i meklingene. Alt dette tar mer tid enn enklere «prute-aktiviteter» og skytteltrafikk mellom partene kun med tall.

Fellesmøter og særmøter

Storparten av norske rettsmeklinger synes å bli gjennomført etter noenlunde samme mønster. Meklingen starter typisk med et fellesmøte med alle partene samlet. Meklingen går deretter over i særmøter, der mekler møter med partene hver for seg noen ganger, før det avrundes med et ganske kort fellesmøte med alle partene til slutt.

I bare 15 % av sakene oppgir meklerne at de bruker fellesmøter hele meklingsprosessen gjennom. I noen få meklinger bruker mekleren fellesmøter underveis i meklingen, innimellom særmøtene, og i enda færre saker brukes særmøter gjennom hele prosessen, og partene møtes hverken i starten eller slutten av meklingen.

Det er altså en viss variasjon i prosedyrebruken. Tilbakemeldinger fra meklerne er at de gjerne bruker fellesmøter i større grad desto mer kompetanse de har fått om de mulige fordelene med dette.

Det innledende fellesmøtet varer typisk lenger enn det avsluttende fellesmøtet. I de fleste av meklingene (74 %) varer det innledende fellesmøtet inntil en time. I ca. 20 % av meklingene varer dette møtet i inntil to timer, og i 6 % av tilfellene varer det mer enn to timer. 

I de fleste meklingene samles partene igjen til et fellesmøte når meklingen går mot slutten (84 %). Rettsmeklerne rapporterer at det i 75 % av tilfellene brukes mindre enn 30 minutter på et slikt møte. Kun et fåtall bruker mellom 30 minutter og en time (20 %), mens det i 4 % av meklingene brukes mer enn en time på dette.

Meklerne er ikke spurt om hvilke aktiviteter som foregår i de korte fellesmøtene avslutningsvis, men det er grunn til å anta at partene typisk samles for å enten skrive ned en avtale, eller at meklingen avsluttes med brudd og partene blir orientert om videre prosess ved domstolen.

En endring i bruken av særmøtene

Denne undersøkelsen viser at mellomrommet mellom det innledende og avsluttende fellesmøtet foregår i hovedsak i særmøteform. I ca. 30 % av meklingene som følger hovedmønsteret rapporterer meklerne at det ble brukt 2-4 særmøter totalt sett i meklingen. Halvparten av respondentene rapporterte at de brukte 5-8 særmøter, mens mindretallet rapporterte at de brukte flere enn ni særmøter (18 %).

I våre foreløpige analyser av prosedyrebruken, ser vi også tendenser til at særmøtene er ganske lange, inntil en time pr. særmøte i starten av rettsmeklingen. Selv om særmøtene er utbredt, så er de ikke så veldig mange, gitt den totale gjennomsnittstiden pr. mekling på 6 timer. Det synes derfor å foregå mye godt arbeid i særmøtene. Tidligere forskning har vist at det ved rettsmeklingens spede begynnelse var mye «prute-aktiviteter» i meklingene. Dette ser ut til å ha endret seg, noe vi ser på som en veldig positiv utvikling av ordningen.

Stor variasjon

Vi har spurt meklerne om hvor mye tid de bruker på å forberede seg til meklingene. Ca. halvparten (45 %) oppgir at de bruker 4-8 timer til forberedelse, mens 37 % sier at de bruker mindre enn fire timer. Nærmere 80 % av meklerne bruker altså en dag eller mindre på forberedelser til mekling. Mindretallet (18 %) angir at de bruker 2-3 dager på å forberede en meklingssak. Videre sier de at deler av forarbeidet består av kontakt med parter/advokater. Omtrent en tredjedel sier at de har brukt et planleggingsmøte på telefon med partene, mens halvparten sier at de ikke bruker slike møter. Det fremgår imidlertid at mange ringer partene opp enkeltvis i forkant for å planlegge meklingen, mens noen tar avklaringer kun på e-post.

Avslutningsvis har vi bedt meklerne om å beskrive hvor mye etterarbeid en rettsmekling medfører. Ca. 80 % av meklerne angir at de bruker en time eller mindre på dette, og ca. 10 % sier at de bruker 1-2 timer. Effektiviteten i meklingsarbeidet blir her synlig, sett i forhold til den tidsbruken som ville medgått ved alternativet, som i disse sakene ville vært domsskriving etter hovedforhandling.

Refleksjoner

Våre foreløpige analyser av denne undersøkelsen synes på mange måter å illustrere at ordningen lever opp til sitt formål ut fra loven, med mer effektive prosesser og bedre avtaler for partene. Forliksprosenten er høy og avtalene er ofte kreative ved at de inkluderer annet enn det rettslige. Konfliktnivået reduseres også betraktelig gjennom meklingsprosessen.

I tillegg er tidsbruken for dommere betydelig mindre ved en mekling enn ved en ordinær domstolsbehandling. En gjennomsnittlig rettsmekling vil totalt sett ta to, maks tre arbeidsdager, mens dette tilsvarer kun den gjennomsnittlige tidsbruken i antall dager i retten pr. tvistesak i tingrettene. For domstolene er dette derfor et besparende tiltak, og for partene gir det mulighet for mer skreddersøm av løsningene, samt raskere og billigere prosesser – som også gir besparelser for dem, både økonomisk og psykisk.

Selv om vi finner variasjoner i prosedyrebruken, så er det likevel et tydelig mønster i meklernes praksis. Muligheten for tilpasningen av prosess til konflikt i en mekling synes nok derfor fremdeles å være noe uutnyttet. Det viktige er imidlertid at meklerne er bevisst egen mekleratferd og de valgene og tilpasningene som faktisk kan gjøres – også når det gjelder prosedyrer, slik at vi får meklinger som tilpasses konfliktene, og ikke omvendt.

En undersøkelse som dette vil kunne gi parter og advokater et klarere bilde av hva de kan forvente når de møter til rettsmekling. For rettsmeklerne vil en innsikt i hva som er utbredt praksis kunne bidra til ytterligere refleksjoner rundt egen atferd. For oss som driver med kompetanseutvikling for meklere er dette også kunnskap som vil påvirke hvordan fokuset på mekleropplæringen kan eller bør være i tiden fremover.