I et obiter journalistum sist uke, reiste Rett24 den viktige, prinsipielle debatten om hvorvidt tålt fristoversittelse er en «oppreisning» eller en «oppfriskning». Eller i verste fall begge deler.
Bakgrunnen var at Borgarting sist uke avsa en kjennelse som nektet påtalemyndigheten «oppreisning» etter en fristoversittelse i straffesaken mot artisten Stella Mwangi. Dette til tross for at begrepet ikke finnes i domstolloven, og til tross for at tvisteloven kun bruker uttrykket «oppfriskning».
Link to tweet
Les Borgartings kjennelse her, eventuelt VGs betydelig freshere kjendisvariant her.
Selv Høyesterett sliter
Forvirringen blir ikke mindre av at også Høyesterett tidvis har brukt begrepet «oppreisning». Årsaken er at lovverket tidligere opererte med begge uttrykkene, og selv om dette forsvant med den nye tvisteloven i 2005, så henger begrepsbruken igjen. Eller som Domstoladministrasjonen skriver i sin juridiske ordbok:
«Reglene om oppfriskning i tvisteloven kapittel 16 er en sammenslåing av tidligere regler om oppreisning for fristoversittelse i domstolloven og tvistemålslovens regler om oppfriskning mot uteblivelsesavgjørelser.»
Vi har en vinner
Etter en korrespondanserunde med fremtredende akademikere og dommere, er Rett24 nå rede til å kåre «oppfriskning» til moralsk vinner av denne landsomfattende diskusjonen. Prosessprofessor Ørnulf Øyen ved UiB er i hvert fall klokkeklar:
– Selv bruker jeg nå bare ordet oppfriskning. Dette er tvistelovens terminologi, og bør derfor brukes i sivile saker, og jeg ser ikke noen grunn til å bruke en avvikende terminologi i straffeprosessen.
Øyen får støtte fra prosessdoktor Maria Astrup Hjort ved UiO:
– Etter min mening er det uheldig å bruke betegnelsen «oppreisning» i dag, fordi det viser til et regelsett som ikke lenger er i bruk, sier Hjort.
Gapte for høyt
Høyesterettsdommer Arnfinn Bårdsen opplyser at målet med begrepsendringen var å forbedre og forenkle, men erkjenner at det fortsatt finnes vei å gå i så måte.
– «Oppreisning» og «oppfrisking» skulle gå sammen i en høyere enhet, så å si. Nå var det kun spørsmål om «oppfrisking». Men jeg tror man var for optimistisk, og gapte over for mye. Uttrykkene er da også så like at det er lett å gå i surr for den aller beste, sier Bårdsen, og påpeker at ankeutvalget i Rt-2010-510 (Tjomsland, Skoghøy og Øie) avsnitt 9 kommer med følgende hjertesukk:
«Tvistelovens regler om oppfriskning – som nå også omfatter det som under tvistemålsloven ble kalt 'oppreisning' – er kompliserte. Misforståelser vil lett kunne oppstå selv om ikke noen kan klandres.»
– Jeg er nok ellers enig med Øyen i at det i dag er en fordel om man også utenfor tvistelovens område forsøker å legge fra seg «oppreisning», men eventuelt heller snakker om «fristoppfrisking». Men jeg innser at innarbeidet begrepsbruk er vanskelig å endre, sier Bårdsen.
– Bør være konsekvent
Klarspråk-jurist Jon Christian Fløysvik Nordrum ved UiO legger vekt på at ordvalget i hvert fall bør være noenlunde konsekvent.
– Det reduserer muligheten for misforståelser og letter forståelsen. Man bør også ha et blikk for hva allmennleseren forstår med ordene, sier Nordrum.
Rett24 har begrenset tro på allmennleserens mulighet til å forstå noe som helst av dette, men føler seg i hvert fall oppfrisket av avklaringen.
