Bakgrunnen for saken Høyesterett har avgjort, var en artikkelserie Dagens Næringsliv publiserte fra høsten 2017, om Oslo kommunes oppkjøp av boligeiendommer. En rapport konkluderte senere med at kommunen hadde betalt alt for mye for boligene. Fem personer ble i fjor dømt til fengsel for korrupsjon i tilknytning til disse transaksjonene.
Den sivile delen av tvisten handler nå om at kommunen har forsøkt å få tilbake pengene den tapte på overprisingen. Kommunen har vurdert overbetalingen som ulovlig statsstøtte etter EØS-reglene, og fattet derfor vedtak om at selskapet Grønnegata 21, som var ett av selskapene som solgte boliger til kommunen, skal tilbakeføre «statsstøtten».
Mens det vanligvis er konkurrenter som klager over statsstøtte, er det her altså det offentlige selv som definerer sine egne handlinger som ulovlig statsstøtte.
Vant men tapte
Dette fikk kommunen i prinsippet medhold i da lagmannsretten behandlet saken i fjor, uten at det hjalp den stort. Lagmannsretten kom nemlig til at det ikke fantes noen hjemmel for tilbakeføring av en ulovlig statsstøtte av dette slaget, og pekte blant annet på at dette er en type avtalerevisjon private parter ikke kan benytte seg av. Denne løsningen får ikke gehør i Høyesterett.
I et obiter dictum skriver Høyesterett at en slik «statsstøtte» kan kreves tilbakeført, slik kommunen har anført. Når kommunen likevel ikke vinner frem, er det fordi retten mener kommunens vedtak om tilbakeføring uansett er ugyldig, av mer tekniske grunner.
– Viktig for kommunen
– Kommunen ser positivt på å ha fått medhold i det anken knyttet seg til, nemlig at kommunen har hjemmel til av eget tiltak å kreve tilbakebetalt ulovlig offentlig støtte som er gitt gjennom gjensidig bebyrdende avtaler. Høyesterett synes også å ha samme syn som kommunen, og staten, på konsekvensen av et slikt tilbakebetalingskrav for avtalen mellom partene: Altså at hovedregelen også i slike tilfeller er tilbakebetaling av støttebeløpet, og at EØS-retten setter klare skranker for støttemottakers mulighet til eventuelt å kreve at avtalen settes til side i sin helhet. Begge disse spørsmålene var viktig for kommunen å få avklart, sier Ane Grimelid fra Kommuneadvokaten i Oslo.
Men viktig avklaring eller ei, resultatet er uansett at kommunen taper fullstendig, og dømmes til å dekke Grønnegata 21s sakskostnader også for Høyesterett. Disse var kommet opp i 5,5 millioner kroner etter to instanser, og økte med ikke mindre enn 6,36 millioner i Høyesterett. Kommunens totale regning ender dermed tett oppunder 12 millioner kroner for tre instanser.
14 mill. i salær
– For oss er resultatet gledelig, riktig og forventet. Slik vi ser det, lå kommunens kjøp klart innenfor handlingsrommet støttereglene gir. Staten og kommune-Norge bør være glade for at Oslo kommune ikke fikk Høyesteretts tilslutning til så strenge statsstøtteregler som en dom i kommunens favør ville ha gitt. Det kunne ha gjort det temmelig håpløst for det offentlige å operere i markedet, sier Robert Lund, som har kjørt saken for Grønnegata 21 gjennom hele prosessen.
Hans salærkrav etter to instanser var forøvrig på rundt 7,5 millioner, to millioner mer enn hva lagmannsretten tilkjente. Klienten krevde da at retten skulle sette ned salæret tilsvarende, men fikk ikke medhold i dette. Samlet salær for tre instanser er med andre ord nesten 14 millioner, hvorav klienten må dekke to millioner selv.
– Kan skade omsetningslivet
– Som i tidligere instanser er det i realiteten Kvale som har stått for mye av sakens opplysning, samtidig som kommunens anførsler stadig har endret seg. Videre trådte ESA for første gang inn i en slik sak etter tvisteloven § 15-8. Dessuten innga KS innlegg, og staten deltok i saken. I realiteten hadde Grønnegata fire motparter, alle med litt ulike argumenter. Saken var også kompleks ved at den dekket alt fra tung forvaltningsrett, statsstøtterett, avtalerett til forholdet mellom norsk rett og EØS-retten, sier Lund.
Han mener Høyesteretts obiter dictum, som kommunen altså er tilfreds med, ikke er særlig hjelpsomt.
– Slik vi ser det, er uttalelsene uklare, samtidig som uttalelsene bør gjøre det offentliges medkontrahenter bekymret for å inngå avtaler som kan fremstå som kommersielt gode for den private aktøren. Dette kan skade omsetningslivet, sier Lund.
Dommen finner du her.
