Søksmålet som er reist fra berørte i NAV-saken, har utgangspunkt i at saksøkerne ikke aksepterte statens tilbud om henholdsvis 100.000 og 150.000 kroner i ordinær oppreisning for uberettiget straffeforfølgning. Begge saksøkerne har sonet dommer for grovt bedrageri, fordi de var i Danmark og Spania mens de gikk på arbeidsavklaringspenger.
Saksøkerne anfører at staten er ansvarlig etter skadeserstatningslovens oppreisningsregler, fordi EØS-reglene er blitt feiltolket forsettlig eller grovt uaktsomt. For dette har de anført rundt to millioner i oppreisning hver.
Som ledd i søksmålet har det blant annet vært knyttet svært mye oppmerksomhet til en lenge hemmeligholdt intern arbeidsgrupperapport fra 2014, der saksøkerne gjennomførte en omfattende rettsprosess for å få større innsyn.
Les: – Jeg klarer ikke å se at denne rapporten er noen form for «smoking gun»
Kan ikke klandres
Oslo tingretts konklusjon er, i likhet med hva Arnesen-utvalget kom til i 2020, at 2014-rapporten ikke avdekker noen bevisst eller grovt uaktsom feilpraktisering av reglene. Tingretten skriver:
«Saksøkerne har kritisert Arnesen-utvalget for å være et bestillingsverk fra regjeringen for å fraskrive seg ansvaret for saken. Dette er ikke nærmere underbygget, og uansett er det ikke ført bevis som sannsynliggjør noe annet enn det Arnesen-utvalget har kommet frem til. Retten mener Arnesen-utvalget er grundig og gir en forklaring på hvordan denne feilpraktiseringen kunne skje og pågå så lenge. Arnesen-utvalget har hatt tilgang på svært mye materiale, forklaringer og regjeringsnotater som underbygger deres undersøkelser. Arnesen-utvalget er for øvrig svært kritisk til både NAV og departementet. Under hovedforhandlingen har det ikke vært ført bevis som trekker disse undersøkelsene i tvil.
Etter bevisførselen under hovedforhandlingen er det etter dette ikke holdepunkter for at noen i regjeringen eller departementet som kan pådra organansvar visste om NAVs ulovlige praksis.»
NAV-ofrene anførte videre at staten burde bære deres sakskostnader uavhengig av utfall, blant annet på bakgrunn av diskusjonen om innsyn i den omstridte 2014-rapporten. Heller ikke her er tingretten enig og skriver:
«Retten er ikke enig i at staten har påført saksøkerne kostnader ved å vidløftiggjøre saken eller trekke den ut. Det meste av det relevante i 2014 rapporten ble fremlagt i februar og brakte lite nytt, at embetsverket i departementet kjente til EØS-avtalens regler på trygdeområdet var kjent allerede i Arnesen-utvalgets rapport. Saksøkerne har i liten grad brukt den i sin bevisførsel.»
– Dette er rettshistorie.
Selv om tingretten ikke vil gi saksøkerne oppreisning etter skadeserstatningsloven, er det ingen uenighet om at de har krav på oppreisning etter straffeprosesslovens regler for uberettiget straffeforfølgelse. Hvor stor denne oppreisningen skal være, derimot, er stridstema. Og her deler faktisk retten seg i tre:
- Én meddommer vil gi 1,5 millioner i oppreisning
- Én meddommer vil gi 900.000 i oppreisning
- Fagdommeren vil gi henholdsvis 200.000 og 250.000.
Resultatet er at flertallet anses å støtte 900.000, og det blir da også dommens resultat. Men også fagdommerens votum ligger altså på det dobbelte av hva Statens sivilrettsforvaltning tilbød.
– Dette er rettshistorie. Dommen er utvilsomt en seier for saksøkerne, sier advokat Roy Arteid, som er en av flere i teamet som har representert saksøkerne.
– Hva tenker du om det retten skriver om sakskostnadene og 2014-rapportens betydning?
– Det er fortsatt større deler av 2014-rapporten som saksøkerne – og heller ingen andre – har fått innsyn i. At det meste av det relevante i 2014-rapporten er fremlagt, har man ingen forutsetning for å ha noen formening om. 2014-rapporten var en sentral del av bevisførselen for tingretten, slik saksøkerne opplever det. Når det gjelder domsresultatet, ble oppreisningen økt fra 100 000-150 000 kroner til 900 000 kroner på hver. Det er således tale om en mangedobling av erstatningen. I lys av det er det vanskelig å forstå at staten ikke kan bebreides for å ha tilbudt en utenrettslig løsning, sier Arteid.
– Høyere enn normalt
Staten har vært representert av David Magnus Myr fra Regjeringsadvokaten. Han sier meddommerne har lagt seg på et nivå som ikke er i tråd med hva som har vært vanlig.
– På det staten har oppfattet som det sentrale spørsmålet, er staten frifunnet. Og så har meddommerne tilkjent oppreisning for uberettiget straffeforfølgning på et nivå som er høyere enn det som har vært vanlig praksis. Utmåling etter denne bestemmelsen er en skjønnsmessig øvelse, men dette er høyere enn normalt og det vil vi vurdere grundig frem mot ankefristen, sier Myr.
Han sier staten oppfatter fagdommerens uttalelser om oppreisningsnivået i norsk rett som «mer treffende».
– Saksøkerne har heller ikke fått medhold i krav om oppreisning under henvisning til EMK, eller krav om ytterligere renter på trygdeytelsene som ble etterbetalt etter at EØS-feilen ble kjent, sier Myr.
.jpg.jpeg?quality=85)
.jpg.jpeg?quality=85)
