Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ) fastslo i sin rådgivende uttalelse 19. juli i år at den israelske okkupasjonen av de palestinske områdene er ulovlig (flertall 11-4). Dette innebærer at ikke bare de enkelte handlingene Israel har foretatt, slik som bosettingene, er i strid med folkeretten, men at okkupasjonen i seg selv er ulovlig. Domstolen mente at Israel har en plikt til å avslutte okkupasjonen så snart som mulig. Denne fristen er senere presisert av FNs generalforsamling til at okkupasjonen må avsluttes innen ett år. Israel har en plikt til å erstatte de skadene som er voldt. Men ICJ fastsetter også plikter for tredjestater, inkludert Norge. Hva er innholdet i disse pliktene, og har Norge oppfylt dem?

Tredjestaters plikter

Domstolen fastsetter at tredjestater ikke skal anerkjenne okkupasjonen og de skal i sitt forhold til Israel skille mellom israelsk territorium og det okkuperte området. Det kreves også at statene skal iverksette tiltak for å hindre handel og investeringer som bidrar til opprettholdelsen av den ulovlige okkupasjonen. De skal:

«take steps to prevent trade or investment relations that assist in the maintenance of the illegal situation created by Israel in the Occupied Palestinian Territory» (avsnitt 278).

Dette innebærer at statene må iverksette positive tiltak også for å forhindre ulovlig handel og investeringer fra private selskaper. Slike positive plikter blir i folkeretten gjerne behandlet som en del av statenes «due diligence». Dette innebærer ikke et krav om at et bestemt mål oppnås, men at statene iverksetter nødvendige tiltak for å oppnå målet, i dette tilfellet å forhindre handel og investeringer som bidrar til å opprettholde okkupasjonen.

Due diligence blir i folkerettslitteraturen beskrevet som en «best efforts obligation» og kravene er «context-dependent, often highly discretionary». Kravene er typisk vurdert som en del av det overordnede kravet om «reasonableness». Kravet om due diligence er brukt av ICJ i såvidt forskjellige saker som plikten til å forhindre folkemord (Bosnia Genocide (2007)) og til å forebygge miljøskade (Pulp Mills (2010)). I den førstnevnte saken mente domstolen at statene måtte anvende «all means reasonably available to them» mens den i den siste saken krevde at den aktuelle staten måtte «use all the means at its disposal» for å unngå ulovlig miljøskade.

Advarsler til næringslivet

Regjeringen frarådet 7. mars norske selskaper å drive handel og næringsvirksomhet som bidrar til å opprettholde de folkerettsstridige israelske bosettingene. Det vises til FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter (UNGP) og OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper. Dessuten påpekes det at den norske åpenhetsloven pålegger bedriftene å gjøre aktsomhetsvurderinger for å kartlegge risiko og håndtere negativ påvirkning på menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold forårsaket av virksomheten. Etter ICJs uttalelse om den ulovlige okkupasjonen kom det 17. oktober en skjerpet fraråding hvor regjeringen «advarer norske bedrifter mot å bidra til å opprettholde Israels ulovlige tilstedeværelse i Palestina», den «forventer» at reglene følges og «oppfordrer» bedriftene til forsiktighet når det gjelder forretningsforbindelser som kan bidra til å opprettholde okkupasjonen (mine uthevinger).

I sin redegjørelse om Midtøsten 24. oktober uttalte utenriksminister Espen Barth Eide at denne frarådingen er «svært tydelig» og han la til grunn «at den blir tatt til følge av norsk næringsliv, slik Næringslivets Hovedorganisasjon har sagt at de vil gjøre». Videre at myndighetene «vil fortsette [sitt] arbeid med andre aktører, inkludert andre departementer, næringsliv og andre for å sørge for at frarådingen følges».

Åpenhetsloven pålegger blant annet selskaper å gjennomføre aktsomhetsvurderinger for å sikre beskyttelsen av grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. Men ICJs rådgivende uttalelse pålegger statene plikter: ansvaret for å hindre ulovlig handel og investeringer kan ikke overlates til næringslivet. Derfor burde regjeringen være mer konkret om hva bedriftene må gjøre, og skille mellom rettslige plikter og anmodninger. Dette innebærer at Utenriksdepartementet bør publisere en tolkning av uttalelsen rettet mot norske forhold og selskaper. Dette ville også være nyttig for Forbrukertilsynet og Markedsrådet, som er satt til å håndheve loven – og som ikke kan forventes å ha folkerettslig spisskompetanse.

Regjeringen burde også sørge for en kartlegging av norsk virksomhet som kan være i strid med den rådgivende uttalelsen. Endelig – i tillegg til oppfordringer – burde regjeringen understreke at åpenhetsloven har håndhevingsregler, hvor det kan fastsettes tvangsmulkt og overtredelsesgebyr. 

Offentlige anskaffelser

Den rådgivende uttalelsen kan også få betydning for offentlige anskaffelser. I NOU 2024: 9 Ny lov om offentlige anskaffelser vises det til regjeringens fraråding overfor næringslivet, men det påpekes at reglene også er relevante for offentlige anskaffelser. Utvalget etterlyser en avklaring fra myndighetene i denne sammenhengen:

«Etter utvalgets syn må det samme gjelde for offentlige oppdragsgivere, dersom de gjennom sine leverandører har tilknytninger til de samme områdene. Samtidig kan ikke utvalget se at det er kommet veiledning om dette rettet mot offentlige oppdragsgivere. Etter utvalgets syn kunne det være behov for avklaringer fra myndighetene om hvordan offentlige oppdragsgivere skal forholde seg til pågående konflikter.» (s. 168-169)

Statens pensjonsfond utland

Etikkrådet skal vurdere om investeringene til Statens pensjonsfond utland («oljefondet») er i strid med de etiske retningslinjene som gjelder for fondet. I et brev til Finansdepartementet av 30. august (her) opplyser Etikkrådet at de «i lang tid hatt oppmerksomhet mot saker knyttet til Vestbredden. Med utgangspunkt i den folkerettslige avklaringen av Israels okkupasjon av Vestbredden i år har Etikkrådet nå satt i verk en bredere gjennomgang av selskaper i fondets portefølje med tilknytning til selve okkupasjonen og av selskaper med ulik tilknytning til bosettingene». Etikkrådet kunne i dette arbeidet også ha nytte av en utredning fra Utenriksdepartementet av hva ICJs rådgivende uttalelse krever av Norge.