Sivilombudet har publisert et brev til Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI), der ombudet varsler særskilt om høy risiko for umenneskelig og nedverdigende behandling grunnet omfattende innlåsing av de innsatte i Oslo fengsel. Brevet er svært alvorlig. 

Svært mange innsatte i fengselet er isolert på egen celle i mer enn 20,5 timer i døgnet, og på innkomstavdelingen i 21,5 timer. Videre beskrives at helseavdelingen opplyser at de medisinerer innsatte for at de skal «holde ut» en tilstand som i realitet er begrunnet i ressurser. Kriminalomsorgen har en høy andel innsatte med alvorlige psykiske utfordringer, som blir sykere og utrygge av dette.

Misforstått

Dette skjer også på et dystert bakteppe. Som også fremholdt av Sivilombudet, ble Norge nylig dømt for brudd på retten til liv i menneskerettsdomstolen, for ikke å ha forebygget et selvdrap i nettopp Oslo fengsel. 

Sivilombudets torturforebyggingsenhet kom med særskilt melding om isolasjon i 2019, etter besøk i 18 fengsler over fire år. Problemene er altså vel kjent. De kan løses politisk og handler om ressurser og systemer som staten plikter å sette inn. 

Mye taler for at Høyesteretts etablering av «22-timers regelen» basert på FNs Mandela-regler, er enten misforstått eller rett ut misbrukt. Høyesterett etablerte rettssetningen i HR-2019-2078-A, der innlåsing i 22 timer eller mer ble ansett så skadelig at det skal gis fradrag som for fullstendig isolasjon. Høyesterett tok ikke stilling til om dette samtidig utgjorde menneskerettskrenkelse.

Direkte farlig

Funnene fra Oslo fengsel og fra de øvrige rapportene forebyggingsenheten har publisert siste året, viser at kriminalomsorgen låser inn innsatte vel så mye som før. Forskjellen er kort sagt at antallet timer i døgnet nå ofte ligger tett opp mot denne grensen på 22 timer. Å operere med innlåsing på 21,5 timer innlåsing synes imidlertid nærmest som en direkte omgåelse av en klar skranke fra Høyesterett. 

Rapportene, sammen med mine kollegaers og min erfaring forteller meg at 22-timers regelen har blitt et misforstått og misbrukt alibi for kriminalomsorgens ressursproblemer. Den synes forstått og anvendt av kriminalomsorgen som at hovedregelen er at alle innsatte skal ha minst to timers fellesskap, og at man ikke trenger, men helst bør gi mer. Det er både feil, direkte farlig og vil i mange tilfeller være menneskerettstridig. 

Hovedregelen er fellesskap, det fremgår klart av både straffegjennomføringsloven og av EMK artikkel 8. Innlåsing på dagtid må anses et inngrep og krever både begrunnelse og forholdsmessighet. Menneskerettsdomstolens praksis godtar sjelden ressurshensyn som begrunnelse for tiltak som er helseskadelige. Ved mer alvorlige virkninger, kan det være tale om brudd på forbudet mot nedverdigende behandling i EMK artikkel 3, der begrunnelse vil være irrelevant. I verste fall vil dette også utgjøre brudd på retten til liv. I en slik kontekst vil pengemangel som argumentasjon fremstå absurd. 

Mandelareglene, som Høyesterett viste til i 2019, definerer mer enn 22 timer uten meningsfylt fellesskap som isolasjon. De setter samtidig en øvre grense på 15 dager som man har valgt å ikke gjennomføre i norsk kriminalomsorg. Anbefalingen om minst 8 timer utenfor cellen er en utopi. 

Men også 20 eller 21 timer vil kunne bli så skadelig at det er menneskerettstridig. Terskelen for menneskerettsbrudd går ikke ved 22 timer. Og terskelen vil senkes der den innsatte er særlig sårbar, eller blir merkbar dårligere av innlåsingen. Må man medisinere innsatte for å tåle tiltaket, har tiltaket etter min oppfatning krysset en sentral menneskerettslig grense.

Nytt søksmål

Sammenholder man antallet psykisk syke i fengsel med andel av innsattpopulasjonen som er innlåst store deler av døgnet, er fraværet av en ting slående: Rettslige avgjørelser som setter skranker. Når man i tillegg vet at over en tredjedel av de innsatte, mange flere i Oslo fengsel, er på varetekt og dermed har regelmessig kontakt med offentlig betalt advokat, er dette forstemmende. Jeg spekulerer i hvorvidt også advokatene og kanskje domstolene har forstått 22 timers regelen slik at «alt annet er innafor». 

Forsvareretiske retningslinjer punkt 5.1. gir plikt til å kreve avsluttet inngrep som forsvarer vurderer ikke er tilstrekkelig begrunnet, og i punkt 5.6 fremgår at forsvarer skal påse at klienten i minst mulig grad undergis isolasjon. EMD beskriver forsvarer som en fundamental rettssikkerhetsgaranti under frihetsberøvelse, og at en av oppgavene er å kontrollere varetektsforholdene. Dommerforeningens fagutvalg for menneskerettigheter har laget en egen veileder om isolasjon. 

Man kan godt la seg inspirere av arbeidet i 2017-2019 gjort av flere ulike firmaer. Spørsmålet om 23 timer innlåsing utgjorde menneskerettsbrudd ble samtidig løftet inn i flere domstoler, og kjennelser og dommer ble delt hurtig og løftet i nye saker. Mellom de første avgjørelsene fra Sogn og Fjordane tingrett og Hordaland tingrett, til Gulating, Borgarting og til sist Høyesterett, gikk det få måneder. 

Vi har løftet problemstillingen om slik praksis utgjorde krenkelse i strid med EMK artikkel 3 for en kvinne som ble merkbart psykisk syk av det, i et sivilt søksmål. Det er ikke berammet før neste høst. I mellomtiden vil hundrevis av fengslingsmøter og hovedforhandlinger skje, der dette bør og kan løftes av forsvarere, i en kontekst der de både er forpliktet til og betalt for det. 

Praksisen som er beskrevet er i høyrisiko for menneskerettsbrudd, den kan vanskelig passere domstolskontroll. Jeg vil oppfordre til førstemann/kvinne til Høyesterett med dette.