I oktober 2016 besluttet Advokatbevillingsnemnda å tilbakekalle advokatbevillingen til Per Sjong Larsen. Siden den gang har han søkt fire ganger om å få den tilbake. Samtlige søknader er blitt avslått, og tvisten lagmannsretten nå har behandlet gjelder de to siste avslagene.
Larsen har siden januar 2019 vært ansatt som juridisk konsulent i Rogstad. I arbeidsavtalen står det at han skal være advokat fra det tidspunktet han får bevillingen tilbake. I løpet av 2019 fikk imidlertid tilsynsrådet to henvendelser fra Innlandet politidistrikt, om at Larsen ved to anledninger skulle ha besøkt en varetektsfengslet klient.
Tilsynsrådet konkluderte med at klientbesøkene i realiteten var juridisk bistand, noe Sjong Larsen avviser. I lagmannsretten fremholdt han at besøkene i arresten var av ren sosial karakter, at det ikke ble gitt juridiske råd, og at det var kollega Morten Kjensli som var advokat på saken. Dette tror ikke lagmannsretten på:
«Under Sjong Larsens besøk i arresten signerte klienten på at han samtykket til varetektsfengsling med brev- og besøkskontroll i fire uker, samt isolasjon i to uker. Han samtykket også til at spørsmålet om fengsling ble avgjort ved kontorforretning uten hans tilstedeværelse. Det er uomtvistet at det var Sjong Larsen som skrev samtykkeerklæringen for hånd, som klienten så signerte. Ut fra Sjong Larsens og advokat Kjenslis forklaringer legger retten videre til grunn at Sjong Larsen på dette tidspunkt hadde lest sakens dokumenter, herunder fengslingsbegjæringen og beslutning om opprettholdelse av pågripelse og fengsling, datert 15. mars 2019.
Advokat Kjensli hadde ikke lest noen dokumenter i saken. Lagmannsretten finner det bevist med kvalifisert sannsynlighetsovervekt at Sjong Larsen i forbindelse med pågripelsen og varetektsfengslingen har ytt rettshjelp. Retten har lagt betydelig vekt på at det var Sjong Larsen som skrev selve samtykkeerklæringen, og at det var han – og ikke advokat Kjensli – som hadde lest sakens dokumenter. Videre har retten lagt betydelig vekt på opplysningene som fremgår av fakturagrunnlaget for salærberegningen.»
Retten finner det «utenkelig at Sjong Larsens besøk i arresten utelukkende var av sosial karakter, slik Sjong Larsen har forklart», og videre:
Sjong Larsen har gitt rettshjelp ved to anledninger over en periode på 14 dager, og Advokatfirmaet Rogstad har krevd godtgjørelse for arbeidet. Lagmannsretten finner det etter dette klart at rettshjelpsaktiviteten hadde et økonomisk formål og var forretningsmessig organisert. Lagmannsretten anser det ikke tvilsomt at rettshjelpen var ervervsmessig og stadig.
Lagmannsrettens konklusjon er etter dette at Sjong Larsen både i forbindelse med pågripelsen og varetektsfengslingen 15. mars 2019 og i forbindelse fengselsbesøket 28. mars 2019, der det ble avklart om klienten skulle avgi forklaring, har ytt rettshjelp i strid med rettsrådsmonopolet i domstolloven § 218, jf. § 220.»
Som følge av dette, og basert på tidligere regelbrudd knyttet blant annet til mva-reglene, mener retten både at tilbakekallet av bevillingen var gyldig, og at nektelsen av ny bevilling var saklig begrunnet.
Per Sjong Larsens prosessfullmektig, Steingrim Wolland, varsler allerede nå anke til Høyesterett. På vegne av Larsen anførte han i retten at det ikke er noe i realiteten i Larsens overtredelser som gjør ham uskikket eller uverdig til å drive advokatvirksomhet, og at et tilbakekall basert på generalklausulen derfor ikke er berettiget. Det ble også anført at revisorrapportene som kritiserer Larsen bygger på feil faktum.
«Ved å anvende generalklausulen bryter tilsynsmyndighetene med Høyesteretts praksis og uttalelser fra Sivilombudsmannen. Det er på det rene at forvaltningen ikke skal anvende strengere tiltak enn det som fremstår som påkrevet», heter det i referatet fra anførslene.
– Det er en besynderlig dom, med hensyn til både bevisvurdering og juss. Mest påfallende er det som er utelatt, og at retten tilsynelatende har opptrådt så fritt i relasjon til Høyesteretts to prejudikater fra 2005 og 2006. Det som kommer på spissen her, er hvordan domstolene oppfyller sin plikt til å kontrollere forvaltningen. Vi får snart se om Høyesterett er fornøyd med lagmannsretten, sier Wolland.
Han mener det er uforståelig at Advokatforeningen ikke har intervenert i saken.
Larsen dømmes til å dekke statens sakskostnader med 121.725 kroner.
