Postdoktor Silje Aambø Langvatn og professor Jørn Øyrehagen Sundes kritikk av regjeringsadvokat Fredrik Sejersteds prosedyre for Høyesterett i det såkalte «klimasøksmålet» bygger på en utilstrekkelig forståelse av advokatrollen. Dels er deres synspunkt at det er grenser for hva en regjeringsadvokat kan hevde, eller  argumentere med, i retten. Dels hevder de at regjeringsadvokat Sejersted vil ha diskvalifisert seg hvis landet får en annen regjering, der SV og MDG deltar.

Det er nok grenser for hva staten kan innta av standpunkter i en sak, men hvis staten først har tatt standpunkt i et søksmål rettet mot den, er det regjeringsadvokatens – som enhver annen advokats – plikt å benytte all forsvarlig argumentasjon som kan bidra til at retten i sin avgjørelse sier seg enig med staten. Forsvarlighetsgrensen må, generelt sagt, tilsvare et krav om at argumentasjonen er egnet til å overbevise retten, og at den ikke medfører rettens tap av tillit til advokaten eller den parten han representerer. Det er usannsynlig at regjeringsadvokaten ikke har gjort nødvendige overveielser i så måte før prosedyren i Høyesterett. Advokater som ikke gjør slike overveielser, risikerer hard medfart i skranken.

Ifølge tradisjonell advokatetikk har en advokat uansett krav på ikke å bli identifisert med sin klient eller det standpunkt klienten inntar. Prinsippet har gode grunner for seg, og det beskytter også den som representerer staten i rettstvister.

Dette leder meg over til det andre hovedsynspunktet i Langvatn og Sundes kritikk. De tillegger ham meninger som er identiske med statens standpunkt og hans argumentasjon i retten. Uansett hva Sejersted måtte mene om saken, plikter han å følge statens standpunkt og argumentere for dette. Langvatn og Sunde retter et ubegrunnet angrep mot Sejersteds lojalitet og advokatetiske standard. De reiser spørsmål om han med troverdighet kan representere staten hvis en (annen) regjering omfatter medlemmer fra SV og MDG.

Skulle en slik regjering komme til at den ikke vil bestride et søksmål mot staten, men f.eks. mene at et omtvistet vedtak strider mot grunnloven § 112, må regjeringsadvokat Sejersted rette seg etter det. En annen sak er at han kan gi staten råd om å innta et annet standpunkt. Fra det tidspunkt staten har tatt standpunkt i et søksmål, har regjeringsadvokatens egen oppfatning eller troverdighet ingen ting med saken å gjøre, det vil si så lenge han argumenterer for statens standpunkt innenfor den forsvarlighetsgrensen som er omtalt ovenfor.