Artikkelen er skrevet av Anne Wold, Pia Jorde Løvgren, Gaute Graasvoll, Kristine Sverdrup, Maja Klingen Skjelbred, Lisa Østensen Kosmo (Utvalg for rettspsykiatri, Norsk psykiatrisk forening)

I en kommentar på Rett24 10. juni 2026, uttrykker Nordhus, Gröning og Rosenqvist bekymring knyttet til hvordan sakkyndiges voldsrisikovurderinger brukes i spørsmål om forvaring.

Utvalg for rettspsykiatri i Norsk psykiatrisk forening er glad for at viktige faglige spørsmål som omhandler den rettspsykiatriske sakkyndigvirksomheten, løftes. Vi er et utvalg som har som mandat å bidra til fagutvikling innen sakkyndighetsarbeid, og arrangerer blant annet årlige temakvelder hvor voldsrisikovurderinger tidligere har vært tema.

Opp til den enkelte

Det å være rettspsykiatrisk sakkyndig er ingen egen profesjon, og det kreves i utgangspunktet ingen utdannelse utover det å være lege eller psykolog. Etter etableringen av Nasjonal enhet for rettspsykiatrisk sakkyndighet (NERS) i 2018, ble gjennomførte kurs i sakkyndighet, såkalte B- og C-kurs, et vilkår for å stå oppført som sakkyndig i deres oversikt.

Det finnes ikke noe etablert system som sikrer oppdatert faglig kompetanse hos de sakkyndige etter dette, verken i regi av justissektoren eller helsesektoren. Det er heller ikke et krav om opplæring i voldsrisikovurderingsmetoder eller -instrumenter for å kunne påta seg oppdrag som sakkyndig.

I Norge er det med andre ord opp til den sakkyndige selv å sørge for nødvendig kursing og å holde seg oppdatert på relevant forskning. Det inkluderer kunnskap om PCL-R/SVs begrensninger, om det er slik at HCR-20v3 aldri kan predikere vold utover 12 måneder, og hva som ligger i begrepene lav, middels og høy risiko ved bruk av HCR-20v3. NERS tilbyr månedlige webinarer som har vært et nyttig supplement for sakkyndige som ønsker å holde seg oppdatert, men behovet er trolig større.

Til Danmark og Sverige

Også kvalitetssikringssystemet har trolig et forbedringspotensial. Vi er kjent med at flere sakkyndige og representanter for rettens aktører, hadde ønsket at Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) i større grad kunne gi utfyllende bemerkninger til erklæringene. Dette er imidlertid ikke nødvendigvis en del av DRKs mandat.

Utvalg for rettspsykiatri har gjennom hospiteringsbesøk til Justisministeriet i Danmark i 2025, og et planlagt besøk til Rättsmedicinalverket i Göteborg høsten 2026, startet et arbeid med å sanke erfaring fra våre naboland. Formålet er å få økt kunnskap om hvordan rettspsykiatrisk sakkyndighet kan kvalitetssikres, og hvordan kompetanseutvikling og faglig oppdatering best kan ivaretas.

Det danske fagmiljøet kunne vise til eksempler på ordninger som legger til rette for systematisk kvalitetssikring, tverrfaglig drøfting av erklæringer og regelmessig faglig oppdatering av sakkyndige. Norge er et langstrakt land med ujevn distribusjon av sakkyndige. Erfaringene fra andre land kan likevel tenkes relevante i den videre diskusjonen om hvordan kvaliteten på rettspsykiatrisk sakkyndighet kan styrkes i Norge.

Vi ser et behov for at relevante aktører går sammen for å se på hvordan kvaliteten på det sakkyndige arbeidet kan økes ytterligere, på kort og lengre sikt. Utvalg for rettspsykiatri ønsker å bidra til dette.

Risikoutredning før prognose

Et kortsiktig tiltak som kunne medvirke til tydeligere kommunikasjon av usikkerhetsmomenter som ligger i en risikovurdering, kunne være å omformulere mandatets punkt 5. Der bes den sakkyndige redegjøre for prognosen for eventuelle diagnostiserte tilstander. Det skal redegjøres for både den medisinske prognosen og fremtidig voldsrisiko. Dersom det foreligger psykopatiske trekk og/eller kriteriene for en dyssosial personlighetsforstyrrelse er oppfylt, vil prognosen ofte omtales som dårlig, noe som kan påvirke rettens valg av straffereaksjon.

Dette er tilstander som også ofte i stor grad knyttes til lovbruddet en person er tiltalt for. De sakkyndige skal ta forbehold om dette, men spørsmålet er hvordan rekkefølgen farger rettens helhetsvurdering. Muligens ville premissgrunnlaget kommet tydeligere frem dersom de sakkyndige først gjør en strukturert risikoutredning, og deretter gjør en vurdering av medisinsk prognose av eventuelle diagnostiserte tilstander. En slik rekkefølge ville også være mer i tråd med gjeldende kunnskap innenfor risikovurdering.